Det er med blandede følelser jeg har sagt ja til å dra til Hainan i Kina for å holde et innlegg på en konferanse med 230 deltakere. Angsten for ikke å lykkes, blir fort overgått av spenningen med å møte nye folk og muligheten for å oppleve og lære mer om Kina. To dager med konferanse og fem-seks dager med ferie har ikke utløst behovet for bagasje å sjekke inn. Jeg lever etter prinsippet “travel light”, og da får vise det i praksis. Jeg blir stadig vekk møtt med undrende blikk og spørsmål om ryggsekken min. Selvfølgelig har jeg glemt noen småting, men det meste kan kjøpes, og første stopp er Amsterdam. Jeg lever i fortiden med hensyn til foto. Det blir kanskje en av de siste gangene jeg jakter på dias-film til lysbilder. Kvaliteten forringes jo en del når de skannes og lagres i et annet format i dette dokumentet. Jeg får også kjøpt et par bøker til den lange turen. Blant annet er Jung Changs bok om Mao godt lesestoff når en skal til Kina. Jeg er ikke helt oppdatert på at dette er en ulovlig bok i Kina, men det er for sent nå. Gjennom sikkerhetskontrollen ved ombordstigningen er det tett. En dame som snakker nøyaktig syv ord med engelsk og trolig syv tusen ord med kinesisk, er nervøst opptatt av å få vite om dette er riktig fly til Beijing. Det kan flere bekrefte, og slik fortsetter hun å snike seg fremover i køen. Trengsel, snikingen og tendenser til kaos, er en bekreftelse for meg om dette flyet skal til Kina. Når lystavlen blinker Beijing og flynummeret, er jeg sikker på at jeg skal komme meg til Beijing. Når vi er gjennom alle sjekkpunkter og vel inne på flyet, er det naturlig nok nummererte seter til alle, så alle forsøk på å komme først inn i flyet var bortkaste. Her får jeg sete ved siden av en hyggelig engelsk dame som skulle reise rundt i Kina (inkludert Tibet) på tre uker. Inkludert i disse tre ukene skulle det også passes inn møter med den olympiske komiteen i Beijing. Dette med tanke på oppdrag hun har, og vil få, i forbindelse med og OL i London i 2012. Tre uker i Kina er ikke mye, men med nok yuan kan en unngå de fleste prosesser som tar en til målet. Yuan er den kinesiske valutaen og er verd omtrent 80 prosent av en krone. Med god KLM mat og vin, samt erfaringsutvekslinger i aksen Notting Hill til Kina, gikk turen unna fortere enn forventet. I tillegg var det 200 km/t medvind, og jeg hadde knapt fått en time på øyet da jeg hørte kineseren bak harke opp en skikkelig spyttklyse. Da fikk KLM være KLM. Vi var over kinesisk luftrom og da skulle det ikke herske noen tvil om hvilke vaner som gjaldt. Beijing så jeg ingenting av da forurensing (og sikkert tåke) var tykkere enn noen gang. Det ble fire timers ventetid i Beijing før flyet til Haikou skulle gå. Jeg finner utgangen til avgangen min, og her er det et yrende liv av kinesere som skal på forskjellige innenlandsruter. Jeg er rimelig trøtt og ser bare etter en plass jeg kan ligge og sove. Det finner jeg ikke, men to seter ved siden av hverandre er jeg heldig nok å finne. Det ene legger jeg ryggsekken på og den fungerer som hodepute. Jeg sovner til musikken av skrålende kinesere, og våkner av noe enda mer høylytt. Her er det etablert et kortspillag 30 cm fra hodet mitt. Det er gjort ved at det er satt to kofferter på høykant og en på tvers over. Jeg vet ikke om det var uenighet om reglene eller om det var en som var i ferd med å vinne, men jeg sovnet mens kortspillerne og fansen fylte ørene mine med uforståelige lyder. Da jeg våkner andre gangen er kortlaget og fansen i luften, på vei til en eller annen plass i dette folkerike landet. Nå er det etablert et annet kortlagt litt lenger borte, men med samme prinsipper for bord, heiagjeng og stående spiller med høyklaskende kort i koffertoverflaten. Jeg registrer at spyttingen nå til dags skjer noe mer diskret borte i et hjørne og ikke rett på gulvet som sist gang jeg var her. Så sovner jeg nok en gang. Neste gang jeg våkner, er det helt tomt i avgangshallen og jeg skjønner ingenting. Da får jeg øye på en dame som holder på å stenge døra ut til flyet mitt. Jeg får rasket med meg ryggsekken og tumlet meg inn på flyet. Tja, en fem-minutter til på øret så kunne jeg ha sett langt etter tropiske strender. Her er det litt forskjell på vestlig og kinesisk kultur. Hvis jeg hadde jobbet i døra på avgangshallen og sett en sovende person (som er den eneste gjenværende i terminalbygningen), ville jeg kanskje konkludert med at det kunne vært en god ide å vekke vedkommende og høre om han skulle med flyet. Slik tenker ikke kinesere og dermed er det et lite risikoelement å ta seg en liten blund før avgang. Om bord i China Southwest Airlines’ fly, er det fullt. Det er noe rart med disse kinesiske flyselskapene. Det er et helt utall av dem og en skulle tro de drev i sterk konkurranse med hverandre, men det gjør de i liten grad. Alle eies de av staten og i motsetning til vår filosofi, så ser kineserne ikke fordeler med større enheter. Her er det et større poeng å dele opp og ansvarliggjøre hvert enkelt selskap. Endelig mat å få. Denne gangen er det kylling, ris og noen sure grønnsaker. Kylling og ris går ned på høykant, mens grønnsakene lar jeg ligge. Nabodamen, som jeg skjønner snakker utmerket kinesisk, spør sikkert om jeg liker maten og jeg kan ikke annet enn å si på godt norsk at det ikke er noe å klage på for min del. Hun nikker og peker på maten min og stiller sikkert noen inngående spørsmål om næringsinnholdet i måltidet mens hun peker heftig på grønnsakene mine med spisepinnene. Jeg svarer så godt jeg kan på norsk, noe som resulterer i at spisepinnen angriper de sure grønnsakene. Jeg humrer for meg selv etter hvert som damen gjør kål på resten av innholdet. “This aircraft is very sensitive to turbulence” får vi vite når det begynner å vibrere lett. Det skal visst nok være et tiltak for å holde de mest utadvendte og aktive kineserne på plassen sin. Ankomsten i Hainans hovedstad Haikou, er varm, 27 grader for å være nøyaktig. Har lovet å bli hentet på flyplassen, men her er det bare kinesiske tegn å se. Da jeg prøver å ringe for å undersøke situasjon, gjør jeg det litt for lite diskret. Byens drosjesjåfører oppfatter naturlig nok dette og ser en mulighet for å tilby sine tjenester, alle sammen og alle på en gang, mens jeg forsøker å føre en samtale i telefonen. Jeg blir forsikret om at det skal finnes bokstaver og ikke bare tegn på flyplassen, og etter hvert finner jeg folkene mine. Jeg får vite på veien fra flyplassen til hotellet at det skal være bankett klokken 18.25, og da er det 13 minutter til å dusje og få tatt på seg et slips. Vi bor på New State Guesthouse. Nå har jeg bodd på mange Guesthouse i mitt liv, men ingen med denne standarden. Jeg tror nok de fleste ”guesthouse’ne” har vært på størrelse med rommet jeg har blitt tildelt nå, men så lenge det ikke er jeg som betaler, så er det greit for meg. Tidsskjemaet holder nesten. Klokken 18.26 ringer telefonen, med beskjed om at “sir, we are only waiting for you”. Jeg hopper i skoene og får knyttet på meg slipset på vei ned. Joda, de ventet bare på meg. Her var Norges ambassadør i Kina og presidenten i  (China Institute of Research and Development) som arrangerte konferansen. I tillegg er det en tidligere norsk helseminister og et titalls andre som stort sett blir titulert doktor eller professor. 15 stykker på et rundbord og debatten går høflig rundt bordet. En velkomstskål med noe blankt stoff. Det var hvertfall ikke slik som en tidligere norsk statsminister sa det (han var vel godt vant): “Denna hadde dom vært uheldig med”. Men glassene ble fylt opp konstant, så det var ingen fare for at vi ikke skulle ha gode minner fra stoltheten deres. Fra en gullforgylt tekanne. Da kom maten: små porsjoner, men det tok ikke mange minuttene før det ble ryddet og det stod nye smakfulle retter foran gjestene. Jeg mistet tellingen etter en 10-12 retter, og når vi har sittet to timer er vi ferdige med fjørfe, storfe og sjømat i mange varianter. Så er det tid for dessert, og så er det brått slutt. Vi har en lang dag foran oss i morgen. Døgnvill går jeg til sengs og får sove et par timer før kroppen ikke vil lenger. En time før vekkerklokka ringer, er jeg endelig i dyp søvn. Derfor hører jeg ikke vekkerklokka, men telefonen som ringer en time senere får jeg med meg. “Sir, you have a very important meeting and we are only waiting for you”. Hørt det før! Jeg får rasket på meg noe klær og stablet meg ned en etasje. Nå er det guvernøren på øya som er her for å her for å ønske oss velkommen. Vi utveksler høflighetsfraser og er alle skjønt enige om at det norsk-kinesiske samarbeidet er viktig og ønsker hverandre lykke til i fortsettelsen. Så bærer det opp i plenumssaken, og her venter det 230 kinesere fra forskning, universiteter, samt lokal og sentrale myndigheter. Her oppdager jeg at innleggene har blitt kuttet fra opprinnelige 20 til 15 minutter, samt at jeg er blitt flyttet fram til første sekvens. Uten frokost og kaffe, kjenner jeg et snev av ubehag komme krypende. Jeg legger i vei med innledningen om at sist jeg var i Kina opplevde jeg kinesisk tjenesteproduksjon på nært hold (blindtarmoperasjon i Beijing), og så fortsetter jeg om inntektssystemet og litt om KOSTRA. Det var en aldri så liten lettelse å være ferdig. Ellers var det en blanding mellom norske og kinesiske innledere og det var virkelig interessant å registrere utfordringene til Kina fra dette perspektivet. Alle var de skjønt enige om problemdefinisjonene. For store forskjeller mellom by og land. Bøndene (vel 800 millioner eller 12 prosent av jordas befolkning) har for dårlige vilkår. Ingen rettigheter til jorda de dyrker, ingen pensjon, lave inntekter og på toppen av det hele må de betale for velferdstjenester som skole, sykehus, osv. Når det gjaldt løsningsforslagene, var de mindre konkrete. Bedre vilkår til bøndene, ja, men hvordan? Med mangel på virkemidler innenfor dagens styringssystemer, ble temperaturen til tider overraskende høy. Mangel på styring, byråkrati, korrupsjon, undertrykkelse var utsagn som haglet i en ellers frittalende forsamling. Det var rimelig opplagt at akademikerne ser hva som er de store manglene med dagens samfunn, og i mangel på demokrati, er det “partiet” som bestemmer. Vi registrerer en lett frustrasjon, og det er nok tiår før en kan se en virkelig utvikling i demokratiets navn. To dager til ende fra før 8 og til etter 18 er hårda bud for en døgnvill byråkrat. Vi blir foret med mat til alle døgnets tider. Etter første konferansedag er det bankett igjen. Da er hele forsamlingen i festsalen. Her er det en endeløs tilførsel av små matretter og tilhørende underholdning. Dette er både imponerende og interessant og vi vestlige følger nøye med og applauderer høflig til alle bidragsyterne. For de kinesiske gutta (og noen jenter) får underholdning være underholdning etter en liten stund. De mister fullstendig interessen av to grunner: For det første er mat viktigere enn underholdning. For det andre er dette en glimrende anledning til å diskutere Kinas utfordringer til krampa tar dem. På lydnivået å dømme var det ikke så langt i fra. Og så blir middagen plutselig over igjen. Siste kvelden er det sjømat på en båt litt ute i bukta. Risikoen for å bli syk med så mange retter skulle være overhengende, men det ser ut til å gå bra denne gangen også. Fisk, skalldyr, ål og planter i skjønn forening sammen og med snapsen gjør dette til en perfekt avslutning på en vellykket konferanse. Det kommer stadig noen høflige kinesere bortom bordet og som vil uttrykke sin takknemmelighet, og da er det bare å samtykke, uttrykke sin tilfredshet for å være i Kina og gi komplementer for glimrende gjennomført arrangement og bunne det lille glasset. Det går greit med oss nordmenn, men for noen av kineserne ble det litt mye. Jeg bryter ut av den norske delegasjonen et lite øyeblikk og havner på et kinesisk bord hvor de var intenst opptatt av å synge kinesiske folkesanger. De fikk ikke meg til å svare med norske selv hvor mye de forsøkte å skjenke meg. De ga opp etter hvert og spurte om jeg kunne noe på kinesisk, hvorpå jeg svarte at jeg visste det viktigste tre tingene som trengtes for å kunne overleve som turist i Kina. Først “Niha” som betyr hei. Jo, de nikket, det var viktig å kunne hilse på folk og komme i kontakt. Mitt neste utsagn var “hva koster det?”. Litt overraskende, men med et snev av smil og en anerkjennende nikking. Jo, det var et uttrykk som var ofte brukt og som er nyttig å kunne i den daglige omgangen med folk. De venter spent på mitt tredje utsagn som var “det er for dyrt”, som har direkte referanse til det andre utsagnet og som for meg er det desidert mest brukt uttrykket i Kina. Mannen på gata ville neppe ha reagert, men her har vi å gjøre med høyt utdannede og bereiste akademikere som skjønner forskjell på øst og vest. Dermed oppførte de seg som mannen i gata et øyeblikk senere da de hylte og skrek av latter. Så var feste plutselig slutt og vi ble flyttet inn i bussene og fraktet tilbake til hotellet. Her ble det en liten dukkert i bassenget med påfølgende sosial avkobling og så “hvordan løse Kina’s utfordringer”-diskusjonen på bassengkanten, før søvnen snek seg på. Dagen etter får jeg sovet ut uten telefon om at ”we are only waiting for you”. De andre norske er på vei hjemover, men jeg har heldigvis ordnet meg med et en kort ukes ferie, og da på min måte. Det er et privilegium å være på et hotell som kommuniserer på engelsk og kjenner de vestliges særegne preferanser. I resepsjonen får jeg sjekket ut og sier med fire forskjellige tonefall at jeg skal til Tongsha, men det er det ingen som har hørt om. Etter mye frem og tilbake får jeg vite at byen har skiftet navn og heter det samme som det største fjellet midt inne på øya: WuzhiShan. En drosje blir bestilt og pris avtalt. Jeg får beskjed om å dra til den vestlige busstasjonen av de tre som finnes i Haikou. Godt å komme i gang med profesjonell hjelp. Det er bare det at når jeg kommer til den vestlige busstasjonene, så er det ingen busser som går til WuzhiShan. Da må jeg til en annen stasjon på andre siden av byen. Endelig får jeg følelsen av å virkelig være på egenhånd – og i Kina. En flokk rundt meg og ikke en sjel som vet noen ting, men jeg har mine metoder. Jeg får tilslutt vite at det er buss nr. 35 som kan ta meg til andre siden av byen. På busstoppet er det bare ”mej jo” eller nei å få på spørsmålet om det er herfra buss nr. 35 går. Men det tar ikke lang tid før bussen kommer og jeg blir avkrevd en yuan (80 øre). Folk svarer ikke på spørsmålene mine, men er bare generelt skeptiske til å kommunisere på annet enn det språket de føler seg bekvem med og derfor er det mye ”mej jo”. Det er sikrest det. På bussen er det ingen som vil bekrefte at busstasjonen ligger på ruta til buss nr. 35. Jeg er ikke så bekymret fordi hensikten min er bare at alle får vite hvor jeg skal. Tilslutt er det noen som drar meg ut av bussen og opp til riktig billettluke på østre busstasjon. Her har jeg 20 minutter på meg. Det er akkurat nok til å få seg noe kjøtt og ris til en sen frokost. Kanskje er det bare på Hainan, men disse bussene er helt topp, og for første gang i Kina skal jeg gå ut av en buss uten gnagsår på knærne. Etter 4 ½ time er vi i WuzhiShan. Jeg sjekker inn på nærmeste hotell som aksepterer utlendinger og vandrer deretter gatelangs for å få et inntrykk av byen. Jeg morer meg ved å registrere at den kinesiske kulturen er godt kultivert, selv om mye tyder på at ting er  litt mer sivilisert her ute på øya. Det ble and til middag. En 20 kroning for et par lokale gigaøl og en fugl er ikke noe å si på. Det er tirsdag og jeg har fylt magen med noe pannekakeliknende lefser. Noen tur på fem-finger-fjellet blir det ikke. En kombinasjon av sen oppstandelse og sen oppfattelse gjør det vanskelig. Det tar tid å få troverdig informasjon om hvordan en kommer seg til foten av fjellet. Når jeg endelig får nødvendig informasjon, er alt håp om å returnere innen mørkets frembrudd forlengst ute. Jeg befinner meg i et område med noen av Kinas 55 minoriteter. De fleste kommer fra Li-folket og en del fra Hmong-folket. Det er for øvrig vanskelig å få øye på dem. De markante draktene er lett å kjenne igjen, men verken på markedet eller den lille landsbyen jeg besøker er spesielt utpreget i så måte. Interessant er det hvertfall å rusle rundt på landsbygda og i byen og iaktta dagliglivet. Det er forholdsvis enkle kår, og her er det svært få turister som besøker. Derfor er det heller ingen som gjør seg til og folk er avhengig av egen innsats. Det er vel halvparten av jordas befolkning som lever på 13 kroner dagen eller mindre. Kinas bønder utgjør 800 millioner mennesker og det er vel 12 prosent av jordas befolkning. Ikke bare har denne delen (65 prosent) av Kinas befolkning betydning for Kina, men det er åpenbart en global utfordring. Den første som snakker engelsk til meg er en eldre Los Angeles -utflyttet kineser som bare er på besøk. Er det ikke billig her, spør han. Ja, jo, jeg kan ikke nekte for det. Her får man hygget seg med de lokale jentene for bare 20-30 yuan (16-24 kroner). Nå skal den innpåslitne amerikaneren ha meg med på horehus. Jeg forsøker å si at jeg ikke er interessert, men han skjønner at jeg ikke skjønner mitt eget beste. Jeg er gift, forsøker jeg å bløffe med. Det er jeg også, sier han, men, sier han videre, du sier ikke nei takk til en nesten gratis bil bare for at du har en Cadillac hjemme i garasjen. Jeg kommer meg unna, og havner på et lite marked ikke langt fra hotellet mitt. Her vil en beteltyggende Li-dame selge meg Kinas svar på ”Møllers godt for leddene” tran for kun 10 kroner for en halv liter med denne naturmedisinen. Kineserne er ivrig etter å kunne vise hvor stort ordforråd de har, mens jeg på den andre siden må ta til takke med noen engelske gloser og kroppsspråket. Det tar sin tid, men vi forstår hverandre sikkert, og hvis ikke, spiller det liten rolle. Her er det et poeng og ikke ta seg selv så veldig høytidelig, og kineserne ler og blir mer og mer engasjert. Da kommer et par kanadiere meg til ”unnsetning”. Om jeg trenger noe hjelp? Helst ikke, ville jeg si, men i et kompromiss stiller jeg et par kvalifiserte lokaliseringsspørsmål og blir invitert på middag om kvelden. I mellomtiden drar jeg en tur på det store markedet i byen. Her lokker de med rotter og hunder på menyen, men de er utsolgt da jeg er der. Kjedelig, for det som er litt spennende er forskjellig innhold på markeder verden over. På den andre siden er det vel slik at det er noen basisprodukter som går igjen verden over. Avdeling for tarmer var i dag hvertfall en favoritt bland byens fluer, og jeg lurer på om det ble omsetning på blindtarmen min som jeg la igjen sist jeg var i Kina. Skal det være en klype betel? På middagen er det tre kanadiere som dukker opp. Ross er den eldste på 63. En pensjonert advokat som var ferdig med å tjene penger og har startet å leve livet. Slett ikke et dårlig alternativ, spør du meg. Nå er lønnen for gjestearbeidere i Kina både doblet og tredoblet siden siste besøk for fire år siden. En utenlandsk lærer kan tjene 3500 kroner, og da er transporten til og fra Kina, samt oppholdet betalt for. Å legge seg opp penger er vel litt for ambisiøst, men det er kanskje andre dimensjoner til livet enn det. Unggutten Paul, på 24 har vært her i tre år. Han kaller seg professoren og avslører at kvalifikasjonene var begrenset til å kunne snakke engelsk rimelig flytende. Ellers lot jeg min sunnmørske sjenerøsitet ta helt overhånd da jeg tok på meg å betale hele regningen på 120 kroner for fire personer med middag og alt for mange øl til å slukke flammene etter den sterke maten. Jeg er rik på erfaringer og råd fra kanadierne i det jeg setter meg på bussen sørover til Sanya neste dag. Det er omtrent så langt sør en kan komme på kinesisk territorium. Byen er omtrent på størrelse med Oslo, en liten landsby i kinesisk målestokk, med andre ord. Her er det bare å hoppe over 202-bussen i sju stopp, så er jeg ute av byen og nær paradiset har jeg blitt fortalt. Nå blir det litt flere busstopp på meg siden jeg tar på meg en selvsikker mine og later som jeg vet hvor jeg skal for bare å ende opp med å ta riktig buss i feil retning. Etter at jeg innser dette er det bare å telle 14 stopp tilbake. Jeg tar heller ikke noen diskusjon med sjåføren for å forklare at jeg har tatt feil og at jeg burde få sitte på gratis tilbake. Jeg legger i en hel yuan (80 øre) og svelger i meg stoltheten. Roter litt rundt før jeg finner gjestehuset jeg er blitt anbefalt av kanadierne. På Blue Sky blir jeg møtt av en engelsktalende betjening og en gjestfrihet som er helt topp. Sanya har sakte men sikkert utviklet seg til badeby nr. 1 i Kina. Her bygges det luksushoteller i stort tempo til den stadig voksende middelklassen i Kina. Sanya har vært en destinasjon for kinesere tidligere, men nå får de sterk konkurranse med sine naboer i nord, russerne. Jeg har registrert den stadig voksende og nyrike russiske middelklassen stadig invaderer nye destinasjoner både i Asia og ellers i verden. Sanya preges av mange, store og glorete skilt på kinesisk, men det kyrilliske alfabetet er definitivt i anmarsj. Det som er litt interessant med de kinesiske tegnene. Det er 55 minoriteter i Kina og det snakkes et uttall dialekter som er like forskjellig som norsk og kinesisk. Da har de tross alt et felles skriftspråk, og det gjør det mulig å skrible ned noen tegn, så er det ofte mulig å forstå hverandre svært så godt likevel. Det som er litt problematisk er at en stakkars utlending med noen engelske gloser eller kinesiske med feil tonefall blir møtt med samme forslag til løsning: De skribler ned noen kråketær som er ti ganger styggere enn min håndskrift og forventer av vi skal forstå det. Det har ikke fungert på meg ennå. Vel, her i Sanya ble mine omstreifende reiseambisjoner betydelig redusert. Det er 30 grader, stranden er to minutter unna og jeg har oppdaget noe jeg ikke trodde eksisterte i Kina: et vann som er så rent at det er mulig å bade i. Kineserne tør ikke dra ut dypere enn hoftehøyde, og da er det fritt frem for resten. Dette med at de bader i trusene sine må de ha fra Mao, som omtrent daglig badet i et langt skitnere vann enn dette. Mao står fortsatt sterkt i Kina, spesielt blant den eldre generasjonen. Jeg kjøpte som nevnt Jung Changs bok om Mao (også skrevet ”Ville svaner”) og dro den rundt i Hainan. Ingen grunn til å dra den frem og provosere støttespillerne. I Sanya blir det ikke mye tid til sightseeing – til det er det for varmt og omgivelsene litt for avslappende. Jeg blir stadig overfalt av perleselgere som ikke snakker en døyt engelsk. Så er det kanskje en taktikk som ikke virker på vestlige: 4-5 stykker som snakker i munnen på hverandre på et språk som kunden ikke forstår og med et utbud som det er umulig å få oversikt over. Det virker sikkert på kinesere, men disse får gå i fred. Jeg skal ikke ha noe, så da faller prisene som en stein, til et nivå som kanskje begynner å gjøre det interessant. Jeg har fått i oppdrag fra Trond HH fra KS, som også deltok på konferansen, men som hadde det alt for travelt med å komme seg hjem til vinteren, å anskaffe noen av havets diamanter. I mellomtiden lar jeg meg heller friste av de mindre pågående fruktselgerne. For et par-tre kroner er lunsjen reddet – ananas, bananer, mango, stjernefrukt, rambutan, og et dusin til jeg ikke kan navnet på. Om kvelden er det sjømat for alle penga. Da har restaurantene et tredvetalls fisketanker med forskjellig innhold. Siste kvelden ble jeg fristet av en voksen blekksprut, og etter å ha forhandlet frem en pris på tretti kroner for 500 gram, bestilte jeg blekksprut. For en gangs skyld skal jeg i misforståelsens land, ta på meg ansvaret for denne. Det er naturligvis ikke slik at en tar 500 gram av en blekksprut, for så å putte resten tilbake i akvariet. Dermed endte jeg opp med 1,7 kg blekksprut på fatet. Selv om jeg har ganske stor kapasitet, så ble dette for mye. Ikke en gang halvveis. Da inviterte jeg over betjeningen, som hadde stilt seg diskret opp noen meter unna for å observere undertegnede forsøke å gjøre kål på dagens fangst. I stedet fikk jeg observere noen sultne, lavtlønte kinesere som neppe spiser noe annet enn ris og nudler til daglig. Litt interessant dette med kelnere og servitører i sine uniformer når de strømmer ut fra fine restauranter og ut på gaten i lunsjen, inn i bakgatene og slurper i seg sine billige nudler og ”fried rice”. Jeg har spist mangt et måltid i denne atmosfæren. Jeg må innrømme at jeg har gått opp en klasse når jeg er på en så kort tur. Noe frukt i en blender er også et alternativ, og jeg blir nesten hektet.  Det blir late dager på Sanyas strender før jeg må ut med åtti øre for å komme meg inn til byen. Her går ekspressbussen tilbake til hovedstaden Haikou. Etter tre og en halv time er vi fremme, og nå er jeg utstyrt med en lapp på det kinesiske navnet på Songtao hotell, som blir min siste overnatting i Kina for denne gang. Her har jeg allerede via mine engelsktalende venner på Blue Sky reservert. Likeså har jeg blitt levert noen gjenglemte papirer på hotellet (fra konferansen). Glad jeg har ordnet meg med jukselapp, og slipper de enerverende prosessene og misstenkeliggjøringen med å få seg et forhåndsbestilt rom, tenker jeg. Her er det ikke annet enn kinesiske symboler. Ikke er det mye engelsk i resepsjonen heller. Jeg legger frem all dokumentasjon jeg har, men det hjelper lite. Om jeg har et kinesisk navn? Tja, nei, ikke helt… Jeg får en sterk trang til å kommunisere med noen som snakker engelsk. Mitt kinesiske vokabular og kroppsspråk (som jeg vet ikke fungerer her) er oppbrukt. Jeg tilbyr mine to kontakter på Hainan, men det er ikke godt nok. Det ringes og samtales over disken, men lite ser ut til å hjelpe. Jeg får til slutt snakket med en som hevder hun kan engelsk, men jeg skjønner ingenting. Etter en halv times tid føler de at de har plaget gjestene nok og da kommer innsjekkingsskjemaet frem, og jeg kan fylle ut. Så skal de selvfølgelig ha depositum, som overstiger det beløpet jeg sitter igjen med nå som jeg skal forlate landet om ti timer. Jeg får kranglet meg til at de tar pant i passet mitt. Rom 768. Tar heisen opp til syvende etasje. Her er det pil til rom 701-720, og i andre enden er det dekket til for renovasjonsarbeider. Nummerering har aldri vært kinesernes sterke side, så jeg går opp en etasje, men her er det bare 800-nummer. Ned igjen i hovedresepsjonen og får med meg etasjeansvarlig, som begynner å banke på 701, hvor det selvsagt bor folk. Det bor folk på 702 også. Mellom 706 og 710 finner vi 768, og alt er vel. Burde kanskje funnet dette selv, men for en som er vokst opp med logikk, er dette ikke spesielt intuitivt. Rommet er bra det, men det skulle bare mangle når jeg måtte ut med 80 kroner til turens dyreste overnatting. Jeg kommer meg ut for å fange mat, og her er det viktig å porsjonere bruken av yuan, slik at jeg har mulighet til å ta en drosje neste hvis det skulle bli nødvendig, men uten å ha igjen penger som ikke kan veksles. Det er bare så fordømt vanskelig å bruke mer enn en tier hvis du ikke setter deg ned på en restaurant med hvit duk. Så blir det tolv kroner, da, men det er med dessert. Ellers er Haikou, som mange av Kinas byer, fylt med elektronikkbutikker. Her er kameraer og kjente elektroniske merkevarer fra Vesten noen lapper billigere enn i Norge, så det spørs om det ikke hadde vært verdt bryet. Ellers er det mye kinesisk som ser bra ut og som koster lite, men klok av skade fra tidligere kjøp lar jeg duppedittene ligger. DVD-er som er av høy kvalitet (identisk med vestlige) koster mellom 2 og 2,50 kroner, avhengig av hvor mange en vil kjøpe. Det er ingen grunn til å tro at kinesere ikke har profitt på disse prisene. Det er jo noe å tenke på hvor pengene går når en betaler 189 kroner for en DVD hjemme. Da jeg våkner neste morgen, hadde jeg valget mellom å gå de to kilometerne til flyplassen, eller ta en taxi. Med tanke på at jeg har passe med tid og bare en generell magefølelse på hvor flyplassen ligger, velger jeg drosje. Den verbale kommunikasjonen fører ikke frem, så jeg må til å tegne et fly til sjåføren min. Han ser på tegnet mitt og legger i vei. Jeg håper han ikke tror det er noe av alfabetet hans. Så er de to minuttene jeg tror det tar over, og jeg er litt bekymret. Jeg spør om det virkelig er så langt, og han gestikulerer og lager lyder som får det til å tro at han vet hvor det er jeg skal. To kilometer blir til tjue, og det begynner å dukke opp symboler på skilt langs veien som ikke er ulik tegningen min, og jeg føler jeg er reddet. Jeg er glad jeg ikke begynte å gå til flyplassen. På flyplassen er jeg nesten i Vesten igjen, men ikke helt. Jeg er litt interessert i fly og ser at Hainan Airlines har en Airbus 319 til den timelange flyturen over til Guangzhou (Canton). I gate’n ved inngangen til flyet er det noen som blar febrilsk i manualer til en Boeing 737-800. Sikkerhetsfolderen i stollommen er til en Boeing også. Men det er vel slik at hvis en ikke har det beste, så er vel det nest beste godt nok. Vi får en pakke med kjeks og en ferdigblandet kaffe, ødelagt av melk og sukker, til frokost, men turen er livlig og hyggelig, den, helt til vi har landet og alle skal ut samtidig. På turen til Paris får vi vite at værforholdene er svært dårlige, og det mest brukte ordet nå er turbulens. Riktignok brukte Airbus 340-flyet til Air France over tretten timer til Paris. Det er nesten femti prosent lengre tid enn Amsterdam-Beijing. Det er forskjell på 200 km/t medvind og 150 km/t motvind, men turbulensen uteble. Vi passerer over land som Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Pakistan, Russland etc. Her er det mye uutforsket. Skulle ønske jeg kunne ta denne turen langs bakken en gang, men det får bli drømmene foreløpig, og det er jo mye av reisen. Reisehilsen fra Arild ”Travel light!