Marta og Christian introduserte oss til litt av hverdagslivet i Chile. Deres politiske bevissthet er beundringsverdig og gir perspektiver. Kunstnerne i Valparaiso har omdannet byen til et stort utstillingsgalleri. I Parque Nacional Penguino de Humboldt stilte Humboldt pingvinene seg pent opp for fotografen og vi hadde dermed sett vår femte pingvinart. Vi dro på sykkeltur og fottur i verdens tørreste ørken, Atacama ørkenen, før vi fikk oppleve aprilsnarr på alvor i Calama.

Etter 9 dager på Rapa Nui var vi tilbake i virkeligheten. Det var en veldig hyggelig virkelighet samen med Marta og Christian i Santiago. Marta og Christian Trampe bor nå i Santiago, hovedstaden i Chile. Det er en storby med 6 millioner innbyggere. Marta og Christian har bodd bortimot 20 år i Norge. De er blant de flere hundretusener som flyktet fra landet da Pinochet, som etter å ha drept den sosialistiske presidenten Allende, kom til makten i Chile i 1973. Jeg spurte om det var en spesiell situasjon eller hendelse som gjorde at de flyktet fra Chile. Til det svarte Marta: Nei, men Pinochet var generelt ute etter de som hadde universitetsutdannelse og kunstnere. Alle disse var betraktet som motstandere av regimet – kanskje fordi det er reflekterte mennesker, og de kunne sette seg inn i hva som skjedde i Chile. Dagen etter vår ankomst var det lørdag og Christian hadde avtale om å gå på fotballkamp. Lokallaget, Union Español, skulle spille mot et dårlig lag fra sør.&nbsp; Etter å ha vist oss rundt i det hyggelige nabolaget, trasket vi til arenaen.&nbsp; Rundt 2300 mennesker hadde møtt opp for å heie på sine favoritter. Det endte med tap for lokallaget og supporterne til Union Español var skuffet. Vi fikk nydelig tre-retters lunsj, som skulle vise seg å bli standarden under oppholdet hos Marta og Christian. Det hyggelige boligområdet i bydelen Dorsal hadde en liten park og vi tilbrakte litt tid ved bassengkanten der. Det var nest siste dagen bassenget var åpent. Det går nå mot vinter her og dagen etter skulle bassenget stenges. Det ukentlige markedet i nabolaget går av stabelen søndag morgen. Vi gikk det korte stykket opp til gatene som nå var omdannet til et ganske stort marked. Her selges alt fra fisk til parfyme (hvis det kan kalles ytterpunkter). Marta handlet fisk til den utrolig gode lunsjen som vi fikk servert litt senere. På veien hjem stoppet vi på vinbutikken ”Las Pipas de Einstein”. Her tappes vinen fra tønner til passe flasker på 1,5 liter. Vinen er nydelig. Vi hygget oss sammen med Marta og Christian og stotret oss frem på spansk så godt vi klarte. Vi hadde nemlig inngått avtale om å ha et intensivkurs i spansk. Det betød i praksis at alle samtaler skulle foregå på spansk. Hardt og brutalt for oss, men trolig god trening. Innimellom tok vi sightseeingturer rundt i byen. Med buss og metro går det raskt å komme seg fra Dorsal til sentrum. Denne søndags ettermiddagen tok vi inn søndagsstemningen i Santiago. Vi passerte en danseoppvisning, en puddel hadde fått både solbriller og sko. Vi fortsatte videre og gikk opp på den lille kollen som kalles Cerro Santa Lucia på 630 meter over havet. Et hyggelig sted med god utsikt over byen. Marta og Christian er i aller høyeste grad reflekterte. De er begge utdannet lærere. De ble pensjonister for flere år siden og har nå jevnlige møter med andre pensjonerte lærere. De holder seg oppdatert på hvilken retning den politiske styringen tar. Mandag var det tid for å møte utdanningsministeren. Møtet varte til sent på kveld. Marta og Christian kom fortørnet hjem og kunne fortelle at nå er løsningen på alle problemer å privatisere skolene enda mer. Det betyr høyere betaling for å gå på skole, og at enda flere vil falle utenfor fordi de ikke har råd til å betale skolepengene. Chilensk økonomi har vært styrt etter en markedsliberalistisk modell også etter at militærdiktaturet til Augusto Pinochet ble erstattet med demokrati i 1990. Det har betydd satsing på en liberal økonomisk politikk, privatisering, utenlandske investeringer og integrering i verdensøkonomien. Statens rolle i økonomien er begrenset til regulering, selv om også Chile har noen få statlige selskaper, som CODELCO, et av de største kobberselskapene i verden. Kobbereksport er svært viktig for den chilenske økonomien, og kontrollen over kobberet har vært en viktig faktor i chilensk politikk opp gjennom historien. Chile har en stabil økonomi og har utviklet seg til å bli en økonomisk modell for andre søramerikanske land. Landet ble medlem av OECD i desember 2009. Ifølge Michelle Bachelet, president i Chile fra 2006 til 2010, er suksessoppskriften litt sosialdemokrati, mye liberalisme og nye handelsallianser. Regjeringen Bachelet har gjennomført flere sosiale reformer, særlig innenfor helsesektoren og utdanningssektoren, som har ført til forbedringer i det offentlige tilbudet. Det er innført bevilgninger til boliger, subsidier og utvidelser i pensjonssystemet for de aller fattigste. I søramerikansk sammenheng er den chilenske offentlige sektoren bedre enn de fleste land. Høyere utdannelse er internasjonalt anerkjent og landet har noen av de beste universitetene i Sør-Amerika. Den liberale økonomiske politikken i landet, som betyr en stor privat sektor, har imidlertid fungert som hinder for omfattende sosiale reformer. Regjeringsbygningen der Salvador Allende ble skutt i 1973″ Ifølge en nasjonal undersøkelse av Senter for offentlige studier fra august 2009, der man skulle velge ut tre av Chiles største utfordringer, mener størsteparten av befolkningen at kriminalitet er det problemet regjeringen bør fokusere mest på, etterfulgt av helse, arbeid, utdanning, lønninger og fattigdom. Det er store sosiale forskjeller i Chile og lønningene varierer sterkt. Ifølge FNs Economic Commission for Latin America and the Caribbean tjente de 10 prosent fattigste 1,2 prosent av landets inntekter i 2006, mens de 10 prosent rikeste tjente 45,1 prosent. Forholdene har vært de samme siden innføringen av demokratiet på tross av sentrumvenstre-regjeringer, som i prinsippet har stått for en jevnere fordeling av goder. &nbsp;<br />Chile har 16,7 millioner innbyggere. 13,7 % levde under fattigdomsgrensa i 2006, til sammenligning med 1994 da fattigdommen lå på 27 prosent. Sammenlignet med nabolandene har Chile lav barnedødelighet med 8,8 promille av barn under 5 år. Til sammenligning har Argentina 13,8 promille, Peru 19,2 promille og Bolivia 54,2 promille. Forventet gjennomsnittlig levealder er 81,5 år for kvinner og 75,5 år for menn, hvilket er et av Sør-Amerikas høyeste. Landet rangerer som nummer 44 på Human Development Indeks (HDI), det høyeste blant søramerikanske land. Chile har hatt en positiv utvikling siden demokratiet ble innført i 1990. Sentrumvenstre- koalisjonen Concertación har styrt landet disse 20 årene. Likevel tapte koalisjonen Concertación valget i 2010. Høyrekoalisjonen Alianza kom til makten. Sebastian Piñera, mangemillionær og representant for høyrekoalisjonen, ”Koalisjon for forandring”, tiltrådte som høyresidens første lovlig valgte president med 51,6 prosent av stemmene i mars 2010. Piñeras ønsker å redusere statsapparatet, slå hardt ned på kriminalitet, og å bli husket som presidenten som ”skapte en million arbeidsplasser”. Så tilbake til vår diskusjonen i stuen til Marta og Christian. Er det sannsynlig at mer privatisering i det sårbare skolesystemet vil bringe flere mennesker i de fremtidige generasjoner ut av fattigdommen? Er det mer sannsynlig at mer privatisering vil medføre økende sosiale forskjeller ved at manglende betalingsevne for grunnleggende skolegang hindrer sosial mobilitet? Fremtiden vil gi svaret. Ett av våre ærender i Santiago var å hente Arilds pass på Den norske ambassaden. Passet var bestilt fra Den norske ambassaden i Buenos Aires i januar. Om ikke den ordinære postgangen fungerer effektivt, så fungerer heldigvis forsendelser til ambassaden. Alt var i sin skjønneste orden og godt var det. Det andre ærendet var å plukke opp et brev fra Norge som hadde vært underveis i 2 uker og vi begynte å bli nokså usikre på hvor lang tid det ville ta. Tirsdag 13. mars, etter at vi hadde fått bekreftet at posten heller ikke i dag fant det for godt å levere vårt etterlengtede brev, satte vi kursen mot Valparaiso. Det tok 1 time og 50 minutter så var vi i byen som alle kunstnere tiltrekkes av. Vi tok oss frem i det kuperte gatebildet og kom frem til gjestehuset, Maison del Mar, som vi hadde reservert rom på. Det viste seg å være en fransk innehaver og derfor også mange franske gjester. Hele 263 000 mennesker lever i denne byen som stort sett består av bakker der «El Funicular» gjør det litt lettere å komme seg opp. Det er en sjarmerende opplevelse å vandre i de kuperte gatene og beundre de pastellfargede husene og alle maleriene på husveggene. Pablo Neruda er en av disse kunstnerne som ble tiltrukket av Valparaiso. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1971. Pablo Neruda var også politiker og medlem av kommunistpartiet i Chile. Partiet ble forbudt i 1948 og Pablo Neruda bodde flere år i eksil. Han kom imidlertid tilbake til Chile og slo seg ned i Valparaiso. Huset hans i byen er nå omgjort til museum. Huset kalles La Sebastiana og ligger på høydedraget Cerro Bellavista. Det var et spennende hus i 5 etasjer. Pablo Neruda døde i 1973. Han befant seg da i det andre huset han eide i Valparaiso. Dette ligger på Isla de Negra, rett utenfor Valparaiso. Han var dødssyk av kreft. Likevel ble han drept av Pinoches styrker. Valparaiso og Viña del Mar er nabobyer som nesten har vokst sammen. Med sine 300 000 innbyggere er Viña del Mar hakket større enn Valparaiso. Kontrasten mellom de to byene er enorm. I Viña del Mar er det ikke mange av de kreative maleriene på husveggene og husfargene er holdt i de harmoniske fargene grått og hvitt. Byen er, etter min vurdering, mer ryddig og velstelt enn det en gjennomsnittlig storby er. Valparaiso er vel heller mer uryddig og fargerik enn en gjennomsnittlig storby. Det tar bare noen minutter i en minibuss å komme seg til og fra de to byene. Likevel var det som å komme til en annen verden da vi hoppet i sentrum av Viña del Mar. Vi besøkte Museo de Arqueologia der det blant annet er en utstilling fra Påskeøya. Det kunne selvsagt ikke på noen måte måle seg med det å ha vært på Påskeøya eller Rapa Nui, som jeg liker å kalle øya. På gjestehuset vårt hadde flere franskmenn ankommet og som det seg hør og bør så okkuperte de kjøkkenet utover kvelden. Vi ”stilte” oss i kø og det endte selvsagt med en alt for sen middag for de norske vaner. De nyankomne franskmennene var frustrert over det franske samfunnet og ønsket å slå seg ned i Chile. Frankrike hadde blitt for komplisert med for mange reguleringer. ”Det er jo ikke mulig å gjøre noe – uten at der er en regel som bestemmer hvordan det skal gjøres” uttrykte den ene som snakket engelsk. Kameraten holdt seg til det franske språket. Franskmennenes frustrasjoner fortsatte ved frokostbordet neste morgen. Vi skulle ta bussen tilbake til Santiago, men siden vi prøvde å forstå mer av franskmennenes misnøye ble det en forsinket avgang til busstasjonen. Vi ankom Santiago ved 13.30 tiden og da ventet det en utsøkt lunsj, som vanlig. I dag laks og grønnsaker. Vi hadde fortsatt restanser på listen over severdigheter i Santiago. Litt etter lunsj tok vi en fottur til Cerro San Cristobal, 863 moh. En fin 3 timers tur, først til fots gjennom gatene og deretter en støvete tur på turstier opp til toppen. Før vi tok fatt på bakkene kom en vakt og bad oss være på vakt for ranere opp gjennom stien. Ingen ranere dukket opp på veien oppover, men på toppen fant vi mange turister som hadde tatt bilveien opp. Vi beundret utsikten over byen og Jomfru Maria på toppen av fjellet. I løpet av de siste dagene hadde det utviklet seg behov for å få utført flere tjenester i Santiago. Tannlegebesøk stod på agendaen. Det er ikke lett å få rask tilgang til en god tannlege i Santiago, men Christian benyttet sine bekjentskaper og skaffet time i løpet av mandag formiddag. Vi ventet fortsatt på brevet fra Norge og i tillegg var det nå ventetid frem til torsdag med ny tannlegetime. Vi benyttet ventetiden til å se mer av Santiago. Vi tok en kulinarisk lunsj med sjømat på Mercado Sentral. Vi besøkte Museo de la Memoria som dokumenterer diktaturtiden under Pinoché. Dessverre kom vi rett før stengetid og fikk alt for liten tid. Vi fikk likevel et perspektiv på hvordan det var bygget opp. Det var imponerende og det krever nok timer for å få den ordentlige opplevelsen av museet. Utenfor møtte vi en vakt og da han fikk høre at vi var fra Norge, bad han oss hilse tilbake dit. Han hadde ingen venner der, men han sendte bare en generell hilsen. Museo de la Memoria er en viktig institusjon for å minne om hva slike regimer som Pinoché representerte faktisk innebærer. Etter 3 uker på reise dukket omsider brevet fra Norge opp og torsdag ble tannlegetjenestene fullført. Vi hadde hatt et fantastisk hyggelig opphold hos Marta og Christian. De skal til Norge i mai og blir der noen måneder. Vi avtalte å møtes igjen til sommeren – i Norge. Vi var klar for nye eventyr og veien gikk videre til La Serena. Torsdag 22. mars omtrent klokken 21.00 var vi fremme i La Serena. Frokosten på plassen vår skulle være tilgang til kaffe og te. Ikke rare ”frokosten” men greit. Jeg sprang ut for å finne frokost og etter litt vandring endte jeg opp på et forvokst Jumbo supermarked. Det føltes litt rart å handle på et så stort supermarked kun for vår beskjedne frokost. La Serena er en stor by med 191 000 innbyggere og byen har et sterkt vestlig preg og det har blitt langt mellom de små nærbutikkene. <br />Kaffe var ikke å finne på gjestehuset og vi fant ut at dette stedet ble litt for uorganisert for oss. Arild hadde vært på sjekkerunde og vi flyttet til Las Luces som tilbød en helt annen standard for samme pris. <br />De neste tre dagene var vi på turer fra tidlig morgen til sent på kveld. Den første dagen dro vi til Valle del Encanto og Parque Nacional Fray Jorge. Valle del Encanto har malerier og petroglyfer på stein fra forhistorisk tid.  Tåken kommer innover ørkenen fra høyre» Parque Nacional Fray Jorge ble i 1977 erklært et&nbsp; UNESCO biosphere reservat. Midt i ørkenen er det et område med regnskog med vegetasjon som man finner igjen i Patagonia. Årsaken til dette fenomenet er den luften og tåken fra havet som er nedkjølt av Humboldtstrømmen. Søndag 25. Mars ble det Valle del Elqui og Observatorio de Mammalucka. Valle del Elqui er en svært fruktbar dal. Det er kunstig vanning som gjør det mulig å ha en stabil produksjon av landbruksprodukter. Her produseres også Pisco, en type brennevin som både Chile og Peru konkurrerer om æren for. Vi fylte opp ryggsekken med litt mer eksklusiv vare enn det vi normalt gjør. I denne lille dalen bodde også Nobelprisvinner Gabriela Mistral. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1945 og var således den første i Latin-Amerika som ble tildelt prisen. Etter 3 timers venting og en liten fjelltur var vi klar for stjernetitting på Observatorio de Mammalucka. Det sies at dette området er det beste i verden for å se stjernehimmelen. Det var fantastisk å se så langt utenfor jorden. Det føltes litt uvirkelig. Trøtte, men fornøyde kom vi tilbake til hotellet ved 01.30 tiden (AM). Etter noen timers søvn var det opp igjen til ny tur med avgang i halvåtte-tiden. Denne gang gikk det i retning Parque Nacional Penguino de Humboldt og Isla Damas. Hovedgrunnen til denne reisen var å se den 5. av de 18 typene pingviner som finnes i verden. Dette er en marin nasjonalpark og snart fikk vi vårt ønske oppfylt. Humboldt pingvinene var like fotogene som sine slektninger lenger sør i Antarktis. Dyre- og fuglelivet i nasjonalparken var fantastisk. Fra den lille båten fikk vi se sel, elefantsel og sjøløver og i tillegg till mange fargerike fuglearter. På Isla Damas gikk vi i land og tok en spasertur rundt den idylliske øya. Stranden så idyllisk ut, men temperaturen i vannet var ikke særlig fristende for et bad.&nbsp; &nbsp;San Pedro de Atacama var vår neste destinasjon. Etter 18 timer i buss ankom vi omtrent midt på dagen den 28. mars. Det lille stedet med omtrent 5000 innbyggere er godt tilrettelagt for turister. Overnattingssteder av ulik pris og kvalitet finnes i store mengder. Vi valgte Laskar, et lite hostel litt utenfor sentrum. Her traff vi Misett som vi kunne snakke norsk med. Hun var norsk, men har nær slekt i Chile. Vi møtte også tyske Björn og franske Mellanie. Det fine med San Pedro de Atacama er at det er mulig å ta fotturer til attraksjoner som ikke ligger så langt fra byen. Etter en lang frokost peilet vi oss inn på Pukara de Quitor og Tambo de Katarpe. Vi fikk sett Pukara de Quitor, som er ruiner etter innfødtes landsbyer. Men etter å ha krysset elven og forsert små fjell langs elvebredden, ende vi opp i feil dalføre. Det ble ingenting av turen til Tambo de Katarpe, men derimot gikk vi opp dalføret Quebrada del Diablo og gjennom tunnelen med en del utrast stein både inni og utenfor.<br />Vi traff et par syklister som også hadde syklet feil. De hadde et langt bedre kart enn oss, men det hjelper ikke så mye når det ikke er skiltet. Vi spiste lunsjen vår under den knallblå himmelen med varm sol og sanddyner i alle retninger. San Pedro de Atacama ligger i Atacamaørkenen. Det er verdens tørreste ørken. Området her ligger nært grensen til Bolivia og mange krysser grensen her til eller fra Uyuni i Bolivia. Uyuni har verdens største saltflater som vi besøkte i november. På den chilenske siden finnes også saltflater, men siden vi allerede hadde besøkt verdens største konsentrerte vi oss om Atacama-ørkenen. Vi ville inn i dalen som alle snakket om skulle være så vakker, Valle de la Luna. Fredag den 30. mars dro vi dit.&nbsp; Vi var de eneste langs veien innover dalen. Vi fikk være helt alene på utkikkspunktet. Da vi kom til enden av dalen, skjønte vi hvorfor. Da var klokka litt over fire og alle de som skulle ha med seg solnedgangen kom innover. Først kom noen busser og da vi syklet ut igjen møtte vi flere syklister. Vi syntes vi hadde hatt en strålende dag og dro tilbake til gjestehuset. Dagen etter tok vi beina fatt og gikk til Valle de la Muerte. Her var vi også alene i den dramatiske naturen med skarpe fjellformasjoner og tørr ørken. På veien ut igjen møtte vi nok en gang busser fulle av turister og syklister. Igjen var det nok solnedgangen som var det interessante for folk. Første april er dagen da alle kan lure hverandre. Slik er det i Chile også. Forskjellen på norsk aprilsnarr og chilensk aprilsnarr er at den chilenske viser seg å være reell. I Chile lurer de deg til å tro at du må ha oppmerksomheten din på ett eller annet tull de finner på slik at kameraten kan snike seg bak deg og stikke av med bagasje. En slik aprilsnarr ble vi utsatt for på busstasjonen i Calama da vi var på veg fra San Pedro de Atacama til Iquique. Kameraet (derfor er det ikke vårt bilde fra Atacama ørkenen), Arild’s PC, guideboken for Chile (derfor mangler jeg noen opplysninger) samt noen andre småsaker ble stjålet.&nbsp; Jeg ble utsatt for lommetyver, men oppdaget det før de rakk å stjele noe. Politiet kom aldri til busstasjonen selv om vekteren sa han hadde ringt og meldt fra om tyveriet. Etter å ha skaffet oss nye bussbilletter til dagen etter, gikk vi selv til politistasjonen og meldte om tyveriet. De hadde bare så vidt tid til å ta ned rapporten på grunn av en fotballkamp som gikk på TV. Etter at vi hadde avlagt rapport fant vi hotell San Fransisco. Vi måtte overnatte i denne byen, som omtales som et skitthull i vår stjålne guidebok. Dagen etter kunne vi fortsette reisen vår videre til Iquique. Bussen gikk imidlertid ikke før klokken 15.30, og vi hadde nokså god tid i denne byen som vi ikke syntes så mye om. Vi slo oss ned på Plaza de Armas. Jeg kom i kontakt med en mann som viste seg å være fra Concepción, ikke så langt fra Talca. Han var elektriker og arbeidet for kobbergruvene her. Kobber er den viktigste eksportvaren for Chile. Mannen kunne fortelle at mange fra den sørlige delen av Chile arbeider her men har familien sin i sør. Han fortalte også at huset hans hadde blitt jevnet med jorden under jordskjelvet for 2 år siden. Med ett fremstod våre problemer som marginale. Det er noe annet å miste hjemmet sitt enn å miste en PC og et kamera. Vi hoppet på bussen, som gikk fra den forferdelige busstasjonen, og klokken 21.00 var vi i Iquique. Vi tok en taxi til BackPacker hostal, og der traff vi igjen det tyskfranske paret, Björn og Mellanie. Tyveriet i Calama gjorde oppholdet i Iquique litt annerledes enn vi hadde tenkt. Iquique har en tollfri (taxfree)sone, ZoFri. Dagen etter vår ankomst dro vi direkte dit og startet jobben med å finne erstatning for stjålet utstyr og sende skademelding til forsikringsselskapet. ZoFri består av noen svære kjøpesentre og man skulle tro at utvalget var stort. Det er riktig at det er større enn det vi vanligvis har sett i Sør-Amerika, men det er egentlig litt som de ordinære markedene vi har sett. Det er mange tilbydere men de selger omtrent det samme til lik pris.<br /> Iquique har i underkant av 200 000 innbyggere og ZoFri er nok beregnet på et større marked enn det lokale. Vi falt for en rosa PC, med nedsatt pris på grunn av fargen, og et svært kompakt, vanntett, kompaktkamera. Vi skal nemlig til Galapagosøyene og noen undervannsbilder er ikke å forakte. Torsdag 5.april var vi endelig ferdige med handlingen og kunne begynne å bruke det nye utstyret. Vi dro til Humberstone. Det er en by som ble rik på nitrat som ble brukt til gjødsel. Byen ble etablert i 1872 ”in the middle of nowhere” og ble fraflyttet i 1960. Da var det konkurrende kjemiske fremstillinger av ”nitrat” tilgjengelig. Det var trolig billigere og gruvene rundt Humberstone måtte stenge. 3000 arbeidere ble arbeidsledige på dagen. Byen hadde utrolig mange fasiliteter. Her var det flott hotell der forretningsfolk og stjerner, som skulle underholde på teatret, overnattet. Teatret hadde plass til 800 tilskuere. Litt bortenfor var det svømmebasseng, laget av stålplatene fra skipsvrak. Nå er hele byen fraflyttet, men har blitt en UNESCO verdensarvplass. Melissa var sammen med oss. Kjæresten hennes, Mathieu, hadde fått en skade på øret og et brukket ribben da han surfet for et par dager siden. Mathieu var ikke helt klar for så mye aktivitet og Melissa slo seg med oss. Mathieu og Melissa hadde også blitt ranet på busstasjonen i Calama. Det ble en interessant dag i Humberstone. Humberstone er en annerledes severdighet. <br />Det var langfredag og Iquiquerne har tradisjon med å la seg påminne Jesu´ lidelser da han bar korset til toppen av Golgata. Iquiquerne trasker oppover fjellet bak byen og vi slo lag med dem. Vi fant raskt ut at det er bare sand og ganske tungt å komme seg på toppen. Men vi trasket av gårde i sandalene våre og etter et par timer var vi oppe ved korset, som var målet. Det ble det spilt korsang fra en CD og vi fikk litt kirkefølelse. Det gikk langt raskere nedover og etter et kvarters tid med lett jogging i den varme sanden var vi nede. Vi tok like godt turen til stranden. Jeg sjekket svømmemulighetene. Det var sikkert mulig, men kun etter å ha forsert de skarpe surfebølgene. Jeg tørket meg i solen før vi trasket opp igjen til gjestehuset. Nå var vi ferdige med Iquique og dagen etter hoppet vi på bussen nordover mot Arica. Etter fire og en halv time var vi i den rolige byen. Vi tok inn på det hittil billigste hotellet i Chile, Hospedaje Arica. Vi tok en rusletur i byen og til toppen av fjellet der fortet, El Morro de Arica, ligger. Første påskedag var det godt strandvær og vi tok med strandutsyr. Byen var utrolig stille med det meste stengt. Vi etablerte oss på en strand et par timer. På grunn av noe som lignet forurensing var det ikke særlig fristende å bade. Vi avsluttet dagen, og oppholdet i Chile, med litt selvangivelse og veldig enkel middag. Den aller siste hilsen fra Chile fikk vi imidlertid dagen etter. Da vi skulle veksle de siste chilenske pesos til peruvianske soles forsøkte damen å lure til seg et par hundre kroner ekstra. Min tellemani kom endelig til sin rett.