Den 19.august ankom vi Manaus, en storby på ca. 2 millioner mennesker, midt inne i Amazonas jungelen. Det er selvsagt ikke jungel i byen, men kommunikasjonene rundt byen er best på vannet og i lufta. Veiene er så som så. Derfor kalles elvene i området vannveiene. Det fikk vi også oppleve den tiden vi oppholdt oss i Amazonas.

I Brasil; bor det totalt ca. 201 millioner mennesker. Det er det 5. største landet i verden målt både i befolkning og areal. Gjennomsnittlig levealder er 69 år for menn og 76 år for kvinner. 26 % (2008) lever under fattigdomsgrensa. President Lulas politiske program de siste årene har blant annet vært å heve flere fra fattigdom. Virkemidlene for å få dette til er så vidt vi skjønner omdiskutert. Et par personer vi møtte, og som snakket godt engelsk, mente Lulas virkemidler er basert på lettere tilgang på kreditt og at mye av velferdsøkningen dermed er lånefinansiert. De var urolige for at utviklingen ikke ville være varig og at et tilbakeslag ville komme. Det har vel verden nylig sett eksempler på der nettopp for enkel tilgang på kreditt, var utgangspunktet for finanskrisen.

Brasil, i likhet med mange andre land på dette kontinentet, har en brutal og blodig historie inntil nyere tid. Landet var portugisisk koloni frem til 1822, da det ble uavhengig stat. Det offisielle språket her er portugisisk. Det gir oss noen utfordringer siden det ikke er så mange som tar seg bryet med å lære engelsk eller spansk her. Her er det jo ca 201 millioner andre mennesker som snakker portugisisk! Skriftlig er portugisisk ganske likt spansk, men uttalen er ganske annerledes. Men, vi kommer oss frem.

Etter en dags befaring av storbyen Manaus, bestemte vi oss nokså raskt for å ta en jungeltur. Som turist er ikke det mulig å få til på egen hånd, hvilket er lett å forstå. Her er det jungel overalt. Der det ikke er jungel, er det store elver. Vi kjøpte en tur med Iguana tours. Vi kom i kontakt med eieren litt senere på turen og han kunne fortelle at han opprinnelig er fra Guyana men har laget god butikk her i Brasil. Han la til at han har skaffet hele familien til kona arbeid. Kona er fra Brasil og er eier av eiendommen i jungelen vi nå skulle dra til. Jeg nevnte også vår erfaring med Guyana. Han skjønte alt og svarte ganske enkelt: Uten infrastruktur, er det ikke mulig å få til så mye. Det meste av infrastrukturen ble sterkt svekket på 1970 – og 1980 tallet da landet var sosialistisk styrt og hadde sterke bånd til kommunistiske land som Cuba og Kina. Infrastrukturen er ikke bygget opp igjen. Vi kunne bare nikke.

Det var tidlig søndag morgen og vi startet ventingen på taxien som skulle hente oss 07:50 fra Hostel Manaus, der vi bodde. Vi konstaterte lykkelig at det ikke tok så lang tid før den dukket opp og vi var på veg inn i det grønne… Det lovet godt!

Første etappe var bil til havnen der vi byttet til hurtigbåt. Den stoppet ved ”vannskillet”, dvs. der Rio Solimóes, som er hvit elv, møter Rio Negro, som er sort elv. Vannet blander seg ikke umiddelbart der de møtes. Elvene renner ved siden av hverandre med et klart skille. Det var ganske spesielt å se. Fenomenet har sammenheng med at temperaturen er forskjellig og at vannet har forskjellig innhold av mudder. Båtturen tok ca. 20 minutter.

Turen gikk deretter videre med folkevognbuss fra andre siden. Turen tok ca. 1,5 time på veger som startet bra med asfalt, før de gradvis gikk over til å bli uasfaltert og deretter dårligere og dårligere uasfaltert… Vi ankom siste transportstasjon og overgangen til vannveiene. Hurtigbåt 15-20 minutter, så var vi inne i jungelresorten. Det var ikke noe å si på fasilitetene. Vi la til bryggen som var inngangspartiet til spisesal/oppholdsrom og kjøkken. Bryggen var også stuperampe rett ned i vannet, som nå hadde en dybde på 15-20 meter. Eieren kunne fortelle at om noen måneder ville det være tørt land her. Vi ble vist videre til sovesalen med noen enkeltrom knyttet til. Flere enkeltrom og toaletter lå litt lengre oppe i bakken.

Vi startet med lunsj som var fisk fra elva. Med Roraima-menyen friskt i minne, tenkte jeg at den gode maten mest sannsynlig bare er for å gi et godt første inntrykk. Etter hvert skulle det vise seg at jeg tok feil – heldigvis. Etter lunsj bar det rett i båten med tur inn i små sideelver for å se på alt av liv, før vi dro frem fisketroene for å fange dagens middag; piraña. Vi var sammen med 2 italienske par, en japaner og en gruppe på 3 spanjoler. Vi fisket og fisket, men da mørket kom, ved 6-tiden, måtte vi dra tilbake til ressorten uten mat til middagen. Etter kort tid annonserte Mattias, guiden vår, at vi skulle ut på tur igjen. Vi skulle på caiman leting siden vi ikke hadde greid å få nok piraña! Mattias fanget 2 stykker. Den ene var liten og fikk gå, den andre var større og måtte bli med hjem for nærmere studier og vise seg frem på alle bildene turistene måtte ta. Den ble sluppet fri etter mye klapping og kniping og blitzing. Den stod lenge på bryggekanten før den stupte uti. Jeg hadde en mistanke om at den var i sjokk og at den ikke trodde den endelig var fri og fortsatt i live! 

Vi kom i god kontakt med japaneren som reiste alene. Han var 60 år og pensjonert. Kona, som ennå ikke hadde pensjonert seg, skulle komme over til Sør-Amerika for å besøke han om ikke så lenge. Han kunne fortelle at han hadde jobbet i internasjonale selskaper, blant annet det som i dag er ABB og vært i Norge for lenge siden.

Deretter ble det middag som absolutt holdt kvalitetsmål og den innholdt verken piraña eller caiman!

Mandag 22. august skulle vi egentlig dra på soloppgangstur kl. 05:45. Vi registrerte at det regnet kraftig og konstaterte at det ikke er noen soloppgang når det regner. Vi sov videre. For å få med seg frokosten må man likevel komme seg i matsalen før 8. Da er alt ferdig. Strukturen her er veldig klar: frokost fra 07.00 – 08.00. Lunsj fra 12.00 – 13.00 og middag fra 20:00- 20:30.

Etter frokost var det først en liten tur med båten og deretter jungelvandring i 3 timer. Mattias fortalte etter hvert litt om seg selv. Han var fra området her og var godt kjent. Han snakket 2 lokale språk fordi moren og faren var fra ulike stammer. Han snakket best morens språk fordi faren hadde vært lege og var aldri hjemme. Han snakket også godt engelsk, spansk og portugisisk. Han er av indiansk opprinnelse. Han er levende interessert i naturen og ønsker å studere biologi. Han var meget kunnskapsrik og fortalte om alle mulige planter, hva som kunne spises og hva som kunne brennes og hva som var viktig hvis man mot formodning skulle gå seg vill i jungelen. Du må ha med machete for da kan du kutte nøtten, som har larver i seg, som du kan spise. Du kan kutte en gren fra dette treet, så har du vann. Du kan tenne på sevjen fra treet slik at du kan få grillet tarantellaen og så videre. Plutselig var vi tilbake ved båten og vi var på veg tilbake til nok en deilig lunsj med fisk fra elven. Det ble tid til et bad og tanken på 15-20 meters dybde ryddet veien for et friskt stup dypt ned i vannet der det er litt kjøligere.

Etter lunsj skulle vi egentlig dra og forberede overnatting i hengekøye inne i jungelen. Arild og jeg vurderte det slik at vi mest sannsynlig ville komme til å sove på noen ukomfortable senger i løpet av et år. Derfor ble vi enige om ikke å ta hengekøyeovernatting nå. Japaneren stemte også for sovesal. Han hadde engang gått seg vill i jungelen i Malaysia og hadde måttet overnatte ute. Det var nok med denne ene gangen. Vi ble tilbudt å dra ut i kano. Det var et meget godt alternativ og vi fikk med oss både delfiner og solnedgang i løpet av de 2 timene vi var ute på vannet. Da vi ankom ressorten fikk vi se den elegante håndteringen den omtrent 6 år gamle jenta hadde av kanoen sin. Det så ut som om hun hadde gjort dette hele sitt liv, hvilket hun mest sannsynlig hadde.

Før middagen ble servert kjølte vi ned kroppene i svale vannet.

Jeg startet dagen kl. 05.45 med avgang til soloppgang sammen med gruppen på 18 italienere som hadde 3 uker til rådighet for å se Brasil. Det høres hektisk ut. Vi fikk bekreftet det av en i gruppen som var inneforstått med at hun kom til å være mer sliten når hun kom tilbake enn når hun reiste på ferie… Etter frokost ble vi kjørt med båt til en landsby for å se litt av landsbylivet. Mattias fortalte om hvordan mandioca, en av de viktigste matvarene i området, blir til. Det er en rot som males opp, saften, som er giftig, presses ut. Det resterende tørkes før det kan spises. Jeg har smakt produktet mange ganger. Jeg vet at dette produktet er meget viktig for de som lever i området her, likevel kan jeg ikke si at det smaker godt.

Mattias fortalte om problemene med overgang fra naturalhushold til produksjon for et marked. Han fortalte om ungdom som fikk skolegang opp til et visst nivå, men ikke lengre, og som samtidig hadde blitt tatt ut av den tradisjonelle måten å leve på. De fikk hverken med deg det tradisjonelle eller det moderne… Lunsjen ble forsinket fordi den italienske gruppen hadde tullet seg bort i jungelen og ble en god time forsinket.

Etter lunsj dro vi på kanotur der noe av hensikten var å fiske med spyd. Mattias hadde de beste intensjoner, men anledningen til å demonstrere sine kunster bød seg ikke. Vi fikk se noen delfiner, både rosa og grå, hoppe.

På jungelturens siste dag, var vi som vanlig tidlig i farta. Kl. 05.40 dro vi for blant annet å se delfiner. Vi fikk se noen flotte hopp. Det var imidlertid vanskelig å feste det til filmen. Etter frokost bar det av gårde for å se på gummiproduksjon. Nå vises produksjonen kun som en turistattraksjon. Men gummiproduksjon er en av hovedgrunnene til at dette området er så befolket som det er og at Manaus og Belém ble etablert. Gummiproduksjonen i Brasil hadde sin beste periode fra 1890 – 1912. I 1912 utgjorde gummi 40 % av landets eksportinntekter. Glanstiden tok brått slutt da konkurransen fra Malaysias plantasjeproduksjon av gummi ble for sterk. En brite hadde smuglet gummifrø fra Brasil og startet produksjon i Malaysia.

Etter lunsj var det båt, buss, båt og taxi tilbake til Manaus. På turen over Amazonas, fikk vi en interessant opplevelse med sterk vind og fossregn. Det var såpass friskt at de fleste passasjerene tok på redningsvest. Båtføreren var klok nok til å søke nødhavn til det løyet såpass at vi kunne legge til ved kaien uten å bli knust. Vi tok en taxi tilbake til Hostel Manaus og vi var tilbake i sivilisasjonen.

26.august bar det videre på båt nedover Amazonas elven. Amazonas elven får vann fra 8 land som utgjør et areal 3 ganger større enn India. Amazonas elven slipper 300 millioner liter vann ut i Atlanteren per sekund. På det bredeste og når den er på sitt største, er den 40 kilometer bred! Det er altså enorme dimensjoner Golfino, som vår båt het, seilte på.

I henhold til anbefalinger fra billettselgeren dagen i forveien, hadde vi møtt opp kl. 8 for å knytte opp hengekøyene. Reisen var beregnet å ta ca. 1 1/2 døgn og innebar naturlig nok en overnatting. Båten hadde avgang kl. 10.00, var vi blitt informert om. Billettene våre ble kontrollert et par ganger og alle våre data ble sirlig registrert i passasjerlisten. Deretter ble vi henvist plass for å henge opp hengekøyene. Jeg ble veldig fornøyd da jeg så hvor romslig det var. Jeg hadde forestilt meg hengekøyer tett i tett. Hengekøyeassistenten knyttet opp hengekøyene i passe høyde og festet de med profesjonelt grep og knute. Han hadde gjort dette før – veldig mange ganger! Vi inntok hengekøyene og ventet på avgang kl. 10.00. Klokken ble 10, men det eneste som skjedde da, var at det virkelig begynte å renne på med hengekøyer. Fram til 12 forvandlet det relativt luftige dekket seg til å bli et spindelvev av hengekøyer med tilhørende bagasje på golvet. Det var rett og slett så fullt at det var vanskelig å manøvrere seg ut og inn av plassen. Jeg hadde først inntatt en strategi om å sende de som knyttet hengekøyen opp for nært, noen uvennlige blikk. Men når det ikke lenger var noen valg på hvor nært naboskapet ble, så skjønte jeg at den beste strategien var å innlede godt naboskap. Strategien virket i grunnen godt fordi noe av utfordringen det neste døgnet bestod av å komme seg inn og ut av hengekøyen, og manøvrere seg over all bagasjen, med færrest mulige dunk inn i nabohengekøyene. Det var ikke et alternativ ikke å dunke borti noen.

Siden vi er ukjent med denne typen transport, er det selvsagt lett å gjøre noen innledende feilvurderinger. I timene fra 12, da båten faktisk begynte å gå, til omtrent klokken 15, lå jeg i hengekøyen og hadde mentale øvelser på at ”dette er jo helt strålende”, ”jeg kan godt ligge her i hengekøyen et døgn, jeg”…”mye lesestoff har jeg og ny-ladet Ipod og PC”. Det var før vi gikk på befaring. Vi fant en bar på dekket over og et godt spisebord foran på vårt dekk. Da ble alt annerledes. Vi forlot det tette nettverket av hengekøyer, i noen timer, til fordel for båtens fellesareal, der vi blant annet så muligheten for noen timer i solen. Skjønt, jeg har jo den oppfatning at alt var fellesareal. Soldekket vårt var omtrent ikke i bruk. Folk som har sol hele tiden, gidder ikke å sitte og svette i solsteken. Nattesøvnen ble litt preget av mennesker som måtte ut og inn av puppetilværelsen i hengekøyen med noen dunk her og der. Totalt sett hadde jeg likevel en relativt god natts søvn i det tette naboskapet.

Lørdagen startet tidlig der jeg ble vekket av selgere som kunne friste med ”queijo” som uttales kay-zho. Det er ost som ble solgt i store, runde stykker. Vi hadde ankommet et stoppested og selgere hadde noen minutter på seg til å oppsøke mulige kunder. Jeg syntes det var i overkant tidlig med kraftige stykker ost på denne tiden av døgnet. Jeg krøp inn i puppetilværelsen igjen og ventet på morgenlyset. Arild hadde vært ute på befaring igjen og kunne melde om frokostservering. Han hadde skaffet billetter og alt var klart til servering på dekk 1. Vi oppdaget omsider at vi hadde hengekøyeplass på dekk 2. På veg til frokostbordet, oppdaget vi at dette mest sannsynlig var fangetransport også. I alle fall satt det en stakkar lenket fast med håndjern til golvet. Frokosten var helt eksemplarisk. Vi måtte riktignok akseptere sukker og fløte og en bismak av kaffe, men i slike stunder klages det ikke. Det finnes ikke noe alternativ.

Vi trakk opp på dekk 2 igjen og inntok hengekøyene. I alt virvaret, dukket det plutselig opp en dame som vasket dekk. Hun gjorde høflig, og med et lunt smil, oppmerksom på at vi måtte flytte litt på bagasjen. Jeg hadde hele tiden lagt merke til at det ble holdt rent på båten. Toalettene var alltid rene. En så kompakt tilværelse blir vesentlig lettere når det er rent. Etter en stund la vi til i Obidos. En gruppe politimenn entret båten. Det var bagasjekontroll og alle måtte åpne kofferter, sekker og bager slik at narkohunden kunne gjøre jobben sin. Bikkjen fant det for godt å labbe over min nyvaskede genser 3 ganger, og det var ikke fritt for at jeg syntes det var på grensen av frekkhet. Men, hvis slike kontroller kan ta knekken på litt av den uønskede ”trafikken”, så kan jeg vel spandere en ny vask.

Vi seilte videre til Santarem, båtens siste stopp. Der ble vi elegant geleidet over i liten båt, som fraktet oss helt inn i sentrum, der bussen videre til Alter do Chao skulle gå fra. Etter litt spørring stilte vi oss opp på holdeplassen og vips, så var bussen der. 45 minutter med buss så var vi i den idylliske småbyen. Vi fant  Albergue Pousada da Floresta. Et hyggelig gjestehus i hovedsak tilrettelagt for hengekøyer. Vi etablerte oss med hengekøyene våre.

Etter å ha hatt nærkontakt med brasilianere som kommer fra fest midt på natten, fant vi det best å flytte til Pousada Oriental. Vi dro til Isla de Amor. Det er en bitte liten øy som ligger 2 minutters rotur fra Alter do Chao. Dette stedet er virkelig idyllisk og behagelig! I tillegg er det friskt og luftig. Jeg har tenkt på Amazonas som tett, fuktig og varmt. Det er det absolutt ikke. Det er frodig og grønt. Her er rent vann og en frisk vind. Da solen var på veg bak horisonten, ble vi rodd tilbake til fastlandet.

Mandag den 29.august våknet vi opp til et veldig stille Alter do Chao. Det er helt vanlig, fikk vi vite av turoperatøren litt nede i gaten. Han var en av de få her som snakket engelsk. Vi erfarte også at det er svært vanskelig å få pålitelig informasjon om transport. Vi undersøkte muligheten for å reise til Monte Allegre, der det skal være noen malerier på fjellet som er 11 000 år gamle. Etter mye spørring, fant vi ut at det går an å komme seg dit og videre til Belém, som var vår neste destinasjon. Usikkerheten om hvordan vi kommer oss til severdigheten, forble der. Til slutt fant vi svaret gjennom et internettsøk. Konklusjonen ble at vi ikke drar dit.  

Etter diverse undersøkelser, skjønte vi at vi ikke ville kunne komme oss i retning Belém før til helgen. Alle svarene vi fikk når vi spurte om neste båtavgang, var at det er båter fredag, lørdag og søndag.  Siden det nå var tirsdag, hadde vi noen dager foran oss og vi begynte å se på stedets muligheter. Vi fant sykkelutleieren og tråkket av gårde til nærmeste, nye strand, Pindobal. Den ligger 8 km. fra Alter do Chao og for en gangs skyld var jeg glad for at vi ikke hadde satt oss høyere mål. Sykkelen var det ingenting å utsette på, men det var svært varmt å sykle i tillegg til at veiene nok fungerer som oppsamlingsgrop for vannet når det regner. Vi nådde frem til stranden og det var verdt all svetten vi ofret. Det var rett og slett flott! Her er Rio Tapajós så bred at det kunne se ut som om vi var ved sjøen. Vår engelsktalende turoperatør hadde i forbifarten nevnt at eleven er 14 km. bred her. Vi tilbrakte omtrent halve dagen liggende til nedkjøling i vannskorpen og den andre halvparten brukte vi til å få opp kroppstemperaturen til neste nedkjøling. I 4 tiden tråkket vi tilbake for bare å finne at sykkelutleieren hadde stengt, så vi ikke kunne levere syklene. Her er det likevel så lokalt at vi greide å spore opp mannen for å kvitte oss med syklene for natten. Rommet vi leide var ikke så stort og et par ekstra sykler hadde ikke vært særlig populært. Onsdag, litt ut på dagen, satte vi kursen for Santarem for å kjøpe billetter til fredagsbåten til Belém. Men sannelig gikk det ikke en båt allerede torsdag (i morgen)! Billetter ble kjøpt og vi dro tilbake til Alter do Chao, litt lykkelig over å ha kommet litt videre. Selv om Alter do Chao slett ikke er det verste stedet å være strandet på.

Neste dag møtte vi, i kjent stil, opp i god tid før offisiell båtavgang kl. 12.00. Vi etablerte oss på dekk nr. 2, som vi nå har lært er dekket for hengekøyer. Det var ganske luftig mellom hengekøyene og nesten ikke noe last på dekk 1, som er lasterommet, samt hengekøyer når det ikke er plass på dekk 2. Ved ett tiden lå båten fortsatt til kai og plutselig begynte en aktiv lossing av en mengde vannflasker. Det hele endte med at en hel liten lastebil ble fylt opp med vannflasker! Så, dukket et par vi hadde møtt på reisen, både i Manaus og i Alter do Chao, opp. De hadde dratt til Santarem for å kjøpe billetter til båten dagen etter (fredag) men de fikk vite at det gikk båt i dag. ”Det var fint, og her er vi” sa de to som viste seg å hete Josu og Anna. De var fra Baskerland (Spania). Etter hvert kom det frem at de foreløpig hadde reist i 2 år og hadde til intensjon å fortsette med det frem til mai neste år. Da ville de ta en tur hjem til Baskerland og deretter vurdere hva de skulle gjøre videre. Etter Brasil skulle de til New Zealand og Australia.

Så endelig, la båten, Santarem II, fra kai, omtrent kl. 14. Da kunne vi konstatere at dette kom til å bli en tur med god plass til hengekøyene og i lasterommet var det også bortimot tomt. Mine kalkyler gikk ut på at dette er nok en tapstur for båtselskapet, men slik går det når de setter opp båter ingen vet om…

Vi installerte oss på vårt soldekk, der vi nesten var alene. Det eneste som forstyrret var en etter hvert drita full brasilianer som benyttet anledningen til å fylle på med så mye øl som mulig. Kameratene passet på å legge han innimellom. Lojalt. Denne gangen hadde vi ikke bunkret opp med mat, så vi ble avhengig av båtens meny, som bestod av 2 retter: kylling med salat, ris, bønner og mandioca. Storfekjøtt med salat, ris, bønner og mandioca. Klokken 21.00 ble lysene på båten slukket og det var natt med hengekøyesoving. Denne gangen gynget båten litt slik at hengekøyene dunket sammen. Det ble en interessant natt…

Dagslyset kom – jeg fulgte med og hadde vært våken ganske lenge da fløyten for frokost gikk. Vertinnen, som stod for alle måltidene, hadde funnet ut at hun skulle lage måltidene litt sporty og hadde introdusert ”treningsfløyte” for å varsle om at nå var det mat å få. Siden de fleste har vært på en trening en gang i sitt liv, løp alle til serveringsdisken. Resultatet var at jeg skjønte at jeg burde gå dit jeg også, hvis det skulle være muligheter for å få litt frokost. Jeg bunkret opp med 2 enheter, en til Arild og en til meg. Arild hadde bursdag og fikk lov til å sove litt lengre. Jeg inviterte Anna og Josu til selskap kl. 16 på soldekket der vi stort sett tilbrakte dagen. Gårsdagens partyløve dukket igjen opp, omtrent like full, og inviterte (spesielt Arild) på en øl. Arild greide å forklare at han ikke drikker alkohol! Fantastisk godt gjort siden jeg vet at Arild setter pris på gode drikker! Jeg lurte også på hvordan jeg skulle få til det lille selskapet jeg hadde invitert Anna og Josu til litt senere. Det løste seg veldig enkelt. Den fulle sovnet! Vi hadde bursdagsselskap med en ananas på deling og en øl hver.

Mot slutten av bursdagsselskapet kom det en enorm regnbyge og vi undret om dette var et tegn på at vi nærmet oss Belém, en av verden mest regnfylte byer!

Kvelden nærmet seg og middagen ble servert. Heldigvis slapp vi valgets kvaler mellom storfekjøtt og kylling. Det var bare storfekjøtt, så den var grei. Det regnet fortsatt og gardinene (presenning) på sovesalen var trukket ned så det ble litt tett, særlig når jeg etter hvert lå dypere og dypere i hengekøyen som hadde revnet i enden, i midten der trykket er størst. Men ved hjelp av en ryggsekk under hodet fikk jeg en akseptabel sovestilling.

Lørdag morgen skjønte vi at ankomsten til Belém kunne være nært forestående da vi så passasjerer pakke sammen. Det stemte. Ca. klokken 10 la vi til kai i nok en storby med 1,4 millioner innbyggere. En deilig følelse etter 44 timer på båten, men jeg klager ikke. Det var egentlig en relativt sett behagelig tur og vi fikk utført mye administrasjon, blant annet  planla vi størsteparten av det resterende oppholdet i Brasil. Vi fant hotell Amazonia og etter en hovedrengjøring gikk vi ut på sightseeing. Vi fant ut at vi skulle dra videre dagen etter og dro til busstasjonen og kjøpte billetter til Sao Louis. Vi fikk nok en gang påminnelse om regnstatistikken her idet en enorm regnbyge overrasket oss.

Søndag kveld, klokken 20, satte vi oss i nattbussen til Sao Louis og tok dermed farvel med det friske og frodige Amazonas.