Etter å ha reist ganske så raskt fra sørlige Chile og til Santiago, er vi nå på vei de 500 kilometerne ut til Påskeøya. Det er LAN om tar oss de nesten fem timene det tar halvveis ut i Stillehavet. Når vi lander på flyplassen er tilstanden langt roligere enn for et par år siden, da en gruppe med lokale tok seg inn på flyplassen og satte seg ned på rullebanen. Det var for å protestere mot myndigheten som forsynte seg vel mye av inntektene som øya genererte, og manglende muligheter for lokalt selvstyre. Den gangen ble det sendt soldater til øya for å løse problemene på kort sikt og politikere kom med fromme løfter om mer uavhengighet og selvstyre. Lite eller ingenting har skjedd, hevder de innfødte.

Påskeøya har fått sitt navn etter at den hollandske oppdageren Jacob Roggeveen ankom øya første påskedag 1722. Innbyggerne kaller øya Rapa Nui, det samme som benevnelsen på seg selv. «Jeg er Rapa Nui», sier de stolt. Vi har lest at det er mulig å campe i den eneste bosettingen på øya, Hanga Roa, og får skyss fra flyplassen og den kilometeren det er til campingplassen. Et hyggelig vertskap viser oss rundt og vi setter opp bosted for de neste åtte dagene. Her er det også noen andre ryggsekkturister, samt flere chilenere som har tatt turen fra Santiago for noen dager eller en uke. Flere av dem kommer med kofferter fulle av mat og vin. Grunnen er at det ikke produseres noe særlig av varer på øya, og det meste er importert fra fastlandet med fly. Prisene på øya er om lag det dobbelte av prisene på fastlandet, som i utgangspunktet er blant de høyeste i Sør-Amerika.

Opprinnelsen til Rapa Nui er ikke så sikker. Historikerne spriker i sine estimater for når det kom folk til øya første gang, fra 300 til 1200 etter Kristus. Senere studier antyder de første bosetterne ankom øya mot slutten av denne perioden. Thor Heyerdahl hadde en teori om at Rapa Nui’ene opprinnelig var inka’er fra området som i dag er Peru. Hans kjente forsøk på bevisførsel var jo Kontiki-ferden i 1947. Det er ikke så mange som støtter teoriene hans lenger. Trolig stammer Rapa Nui’ene fra Polynesia, lenger vest i Stillehavet. Den første dagen bruker vi tiden til å slappe av litt og bli kjent med andre på plassen.

Etter en god natts søvn tar sola tak i teltduken og både lyser og varmer opp teltet. Det blir fast vekketidspunkt for resten av oppholdet her. Vi har planer om en liten tur, men utstyrer en israeler med fullmakter for å organisere en tur den påfølgende dagen til områder som er utenfor rekkevidde til fots. Dagen begynte med en tur til noen severdigheter i nærheten av sentrum. Vårt første ordentlige møte med en moai (oppreist) ble Ana Kai Tangata, som har blitt flyttet hit fra et annet sted på øya. En moai er en monumental steinstatue til minne om en betydningsfull person. Disse moaiene er kanskje det Rapa Nui er mest kjent for. Det skal være 887 eksemplarer av dem, med stort og smått. Rapa Nui er selvsagt på listen over UNESCOs verdensarvsteder.

Vår tur går stien opp til Rano Kaur, en av de tre vulkanene som har skapt øya. Den er ikke aktiv i dag. Like ved finner vi Orongo Village som består av 53 lave steinhus. Halvparten av dem er restaurert. I denne landsbyen ble det holdt seremonier. Blant annet var den årlige konkurransen om å hente det første Manutareegget fra Moto Nui. Konkurransen innebar å ta seg de 250 høydemeterne ned til sjøen, svømme over til den lille øya, som er mer som en klippe, klatre opp, hente egget og svømme tilbake. Langs klippekantene er det en rekke petroglyfer som illustrerer denne konkurransen. Herfra er det en fantastisk utsikt over det blå og stille Stillehavet samt den grønne øya med sine små vulkaner og fjell/høyder. Været gjør rammen for opplevelsene perfekt.

Vi returnerer samme vei som vi kom, men tok av og gikk parallelt med flyplassen og til Ahu Vinapu, som er stedet for en samling liggende moaier. På veien registrerer vi en jevn dur som ikke var helt forenlig med den idylliske øyen for øvrig. I etterkant fant vi ut at dette var kilden til strøm på øya, nemlig et dieseldrevet aggregat. Nå er det ikke behov for strøm til oppvarming siden temperaturen er så vidt høy og stabil. 

Lys og elektroniske apparater er hovedforbruket. Vi ruslet litt rundt på plassen med de liggende moaier og la merke til drivstofftankene ved en liten havn like ved. Her kommer det en båt fra Valparaiso, på fastlandet, en gang i måneden og forsyner øya med drivstoff. Det sies at på Rapa Nui er det dobbelt så mange biler som det er innbyggere. Det er i underkant av 4 000 innbyggere på øya, men det er nok de 50 000 turistene som besøker øya som utløser etterspørslene og behovet for kjøretøyer. Da vi hadde kommet til vår campingplass var det blitt mørkt og folk var kommet litt i gang med middagslagingen for kvelden. Det ble ofte til at vi laget middag sammen med de andre eller laget fellesmiddag. Slikt blir det god stemning av.

Israeleren hadde gjort det som var forventet av han, og dermed var vi klare til å utforske øya med bil og guide. Det er en isaeler, en danske, to nordmenn og to meksikanere på turen. Første stopp var Hanga Te’e. Det skulle vise seg å være oppvarmingen. Deretter gikk turen til Tongariko, som er et av de mest fotograferte stedene på Rapa Nui. Her finner vi 15 oppreiste moaier og en liggende. Moaiene har blitt restaurert og gjenreist etter at det i 1960 var en tsunami etter jordskjelvet utenfor kysten av Chile. Tsunamien veltet alle moaiene og slengte deler (blant annet de kjente hattene) langt innover land. I dag ligger den ene igjen som et symbol på denne hendelsen. Så går turen videre til Ranu Raraku. Det er vulkanen der moaiene ble produserte. Dette er også et mye avfotografert område. Stort sett ble moaiene laget til minne om døde personer som var betydningsfulle. Moaiene fungerte dermed som gravsteiner. Noen ganger ble det også laget moaier for personer som var i live. Det fleste moaiene vender sitt ansikt inn mot land. Grunnen til det var troen på et symbiotisk forhold mellom levende og døde. Da moaiene (som representerte de døde) vendte ansiktet mot land, beskyttet de sine etterkommere og sørget for livet på jorden. På den andre siden ofret etterkommerne ved moaiene i den tro at det førte til en bedre plass i den spirituelle verdenen. Det var natulig nok stor kunst å lage moaier, og kunstnerne ble betalt godt (med fisk og annen mat) for at de skulle konsentrere seg fullt og helt om oppgaven, og ikke ha behov for å ta seg annet arbeid. Vi avslutter dagen på Anakena-stranden. Her er det seks moaier som står med ryggen til stranden. Det var godt med et bad etter en dag i bil. Ikke rent lite idyllisk med disse omgivelsene.

Dagen derpå hadde vi ikke andre planer enn å slappe av og rusle litt rundt i byen. Ryktet gikk også om det skulle lages «curanto» for campingplassens gjester. Det hadde vi jo smakt før, på Chiloe, noen uker tidligere. Den gang var det en del sjømat som var hovedbasisen, og den ble kokt i en stor gryte over lang tid. Denne gangen var oppskriften litt annerledes. Det graves ut et hull i bakken og lages et bål som varmer opp steiner som er lagt der. Deretter legges det kjøtt og tilbehør innpakket i bananblader på steinene, før det tildekkes med jord. Der ligger den og ulmer noen timer. Så var det klart for fest. Verdien av god mat og godt selskap skal aldri undervurderes.

Etter et par dager i nærområdet til Hanga Roa, bestemmer vi oss for en tur til øyas høyeste punkt. 511 meter over havet er ikke all verdens høyde, men det er flere severdigheter på veien. Noen moaier og grotter senere er vi på utkikk etter stien som på kartet viser veien til toppen. Problemet er bare at det er hundrevis av stier som er laget av buskapen i området. I tillegg begynner det å regne, og vi går mer for turens del enn for å nå toppen etter hvert. Etter seks timer så vi Anakena-stranden på motsatt side av øya. Vi ble mer fristet av sand og et temperert bad enn å finne veien til toppen – og slik ble det. Siden det ikke er offentlig transport på øya, men mange biler, ble vi fristet til å teste tommelen og haike tilbake. Det fungerte problemfritt, og vi skjønte at dette vil være et effektivt virkemiddel på Rapa Nui.

Så var det på tide med hviledag igjen. Inspirert fra foregående dags suksess med haikingen, la vi i vei de 18 kilometerne på tvers av øya, mot Anakena-stranden, og håpet på haik. Det tok ikke så lang tid etter at vi hadde kommet utenfor sentrum før vi fikk haik. Riktignok bare litt over halve veien, men det tok ikke mange minuttene før neste dukket opp og ga oss skyss til stranden. Det ble en lat dag med lesing, soling og bading. Litt for lat for Tove som rastløst truet med å finne stien til toppen av fjellet igjen. Hun fikk utforsket nærområdet og kom ut av skogen etter en stund og proklamerte nytt bekjentskap. Mat og vin hadde hun fått med. Det var en familie som gjorde som familier gjør etter Tapati festivalen i februar. De drar på campingtur for å hvile ut. Dette kan ta flere uker. Vi fikk haik tilbake til byen og laget middag sammen med resten av campingen.

Så var det slutt på hviledager. Jeg ante fred og ingen fare, da jeg fikk vite at det 511 meter høye fjellet skulle bestiges. Denne gang tok vi utgangspunkt i veien fra Hanga Roa. Det var mye lettere. Vi passerte moaiene ved Ahu Akivi. Det er de eneste som vender ansiktene mot havet. Været var atskillig bedre enn på sist tur, og en times tid senere var vi på toppen. Etter å ha nytt en medbrakt lunsj, bestemte vi oss for å gå ned igjen på nordsiden mot Anakenastranden igjen. Igjen er det masse dyretråkk, men det er ganske oversiktlig på den lille øya, siden det nesten ikke er vegetasjon her. Et bad i det deilige vannet er obligatorisk etter en slik tindebestigning.

Etter en stund fant vi veien inn i skogen igjen, og oppsøkte Toves nye bekjentskap. Edmundo har vært en av hovedarkeologene på Rapa Nui og har jobbet både i Fransk Polynesia (Tahiti) og Papua Ny-Guinea. Den 70 år gamle mannen, som opprinnelig er fra Valparaiso, er et levende leksikon, og han forteller villig vekk fra øyas historie. Den mest dramatiske perioden var da befolkningen ble kidnappet og fraktet til Peru som arbeidskraft. I 1862 ble over halvparten av øyas 3 000 kidnappet. Da var allerede befolkningen på øya redusert på grunn av mangel på mat. Ryktet om kidnappingen på Rapa Nui nådde den katolske kirken på Tahiti, og de ble krevd at folkene skulle fraktes tilbake fra Peru. Da var allerede en stor del av de kidnappede døde av hardt arbeid og sykdom. 100 var fortsatt i live, men kun 15 kom levende tilbake til Rapa Nui. De var alle smittet av kopper og smittet den resten av folkene på øya. Edmundo forteller at i 1877 var det kun 141 Rapa Nuier igjen. Det er det laveste innbyggertallet øya har hatt. Han forteller at historiebøkene opererer med 111 gjenlevende, men at dette er feil. Kun 36 av de 141 hadde etterkommere, og de var dermed forfedrene til alle Rapa Nuiene som lever på øya i dag. Sykdommer har vært et stort problem i flere perioder. Det har som oftest oppstått når fremmede har kommet til øya, og tatt med seg sykdommer som de innfødte ikke har vært resistente mot.

I tiden etter disse epidemiene og fram til 1960-tallet ble den gjenlevende befolkningen bosatt i Hanga Roa. Misjonærer og sauebønder kjøpte opp eiendommer etter de som hadde omkommet, og Rapa Nui ble introdusert for sauer. Det er ikke spor av sauer i dag, men det er hester og kyr som råder. Den nyere historien har Edmundo selv vært en del av. Han kom første gang kom til Rapa Nui som 15 åring etter 15 dager med båt fra Valparaiso på fastlandet. Bare på disse årene har han opplevd at en gikk fra byttehandel til etablering av den første butikken og innføring av penger på øya. Etter byggingen av flyplassen har naturlig nok turismen vokst og ført med seg sitt – på godt og vondt. Bare for et par tiår siden, kunne de plukke hummeren med hendene nede i fjørekanten. I dag er det nesten ikke fisk igjen i havet utenfor øya, og dette skyldes et ukontrollert fiske i Stillehavet.

Edmundo fortalte om den kontakten han hadde hatt med Thor Heyerdahl og Bengt Danielsson fra Kontikiflåten da de gjennomførte utgravninger på Rapa Nui. Selv har han finkjemmet hver og en plass på øya. Nå tar han, sammen med sin Rapa Nui kone, livet litt mer med ro mellom de skyggefulle trærne. Det er stadig vekk besøkende fra resten av familien. Vi takker for god mat, vin og levende historier. Tommelen fungerer nok en gang utmerket, og vi kommer oss tilbake til Hanga Roa og teltet vårt. Kvinnedagen ble feiret på Rapa Nui også. I sentrum hadde det kommet over en musikk- og dansegruppe fra Tahiti (det er bare fem timers flytur unna) og damene fikk servert kake. Dette ble siste kveld på ett av verdens mest isolerte steder. Vi møtte mange hyggelige mennesker, både reisende og innbyggere. Nå må vi ta farvel med noen, mens andre blir med oss på flyet tilbake til Santiago. Det er ingen demonstranter som blokkerer flystripen i dag. FNs spesialutsending uttrykte i 2011 bekymring for situasjonen for urinnbyggerne. Politikerne i Santiago gir løfter om mer selvstendighet, og vi får håpe på bedre tider for de lokale på Rapa Nui. Flyet er i rute og Santiago er fem timer og to tidssoner unna. Nå står Santiago og de nordlige delene av Chile for tur.