Dette er et utdrag fra et reisebrev som er skrevet under reisen til Asia i 2002 og 2003.
Vi er på BIMAN Bangladesh Airlines fra Bangkok til Rangoon i Burma. Å komme inn i et slikt fly er en opplevelse i seg selv. At dette kan i mildeste omtale betraktes som et fargerikt fellesskap, er ikke noen overdrivelse. Våre sarikledde flyvertinner geleider oss til vår plass på bakerste benk mellom en skokk med indiske sikher. Her er det turbaner og påkledning i alle regnbuens farger (pluss noen til).
På en eller annen syngende indisk dialekt går samtalen høylytt i hele den bakerste delen av flyet. Videoen som ønsker oss velkommen viser moskeer og noen populære muslimske salmer. Dette interesser sikhene en viss plass til stor fortvilelse for flypersonalet som nå prøver å demonstrere sikkerheten ombord.
Where are you from, sir? Myself, I’m from Punjab. Have you ever been to India? But have you been to Punjab? Punjab is a very beautiful state. You should go there. I’m a fortuneteller. I can see in your eyes that you have a very bright future in front of you, espesially the first three years. Let me see your hands and I can tell you more…. Er ikke helt klar for India enda, og monologen fortsatt de 45 minuttene turen varte. Vi måtte ta farvel med våre indiske venner med forsikring om å besøke Punjab når vi kom dit. Nå er vi i Rangoon i Burma.
Til tross for Aung San Suu Kyi sine oppfordringer om å vente med å besøke Burma til senere, har vi valgt å gjøre det på vår måte. Landet er styrt av et råd som består av tre generaler. Under valget i 1990 fikk NLD (National League for Democracy) vel 80% av stemmene, men generalene aksepterte ikke nederlaget og sitter fortsatt med makten. Hva dette betyr i praksis, vil vi gjerne vite litt mer om.
Myanmar (eller Burma som det het tidligere) har blitt hemmet av manglende kommunikasjon med omverdenen som følge av enkeltlands tiltak overfor Burma. For å kunne skaffe hard valuta til landet har juntaen innført en regel om at besøkende skal veksle $200 til 200 FEC (Foreign Exchange Certificate). Dette er monopolpenger som er trykket i Kina og bare kan brukes til å betale regjeringseide eller – støttede hoteller, transportmidler (tog og fly) og inngangbilletter.
På denne måten er myndighetene sikret at de reisende legger igjen $. For oss er det snakk om $400 tilsammen, men med den måten vi reiser på, vil vi bli sittende igjen med verdiløse monopolpenger eller forsøke å innløse disse på svartebørsen til en lav rate.
Vi har snakket med andre reisende som har vært i samme situasjon, og har strategien klar. På spørsmålet om vi kunne slippe unna med å veksle halvparten, var svaret ”Do you have a present for me?” Så er det bare å levere passet med en $10 seddel i, så gikk det i orden. Det tapet er mye mindre enn alternativet, og dermed har vi støttet det korrupte systemet blant statsansatte for første og siste gang på dette oppholdet.
Ute på veien er det høyrekjøring igjen, i motsetning til Thailand hvor de kjørte på venstresiden av veien (hvertfall mesteparten av tiden). Rattet på biler og busser finner vi også på høyresiden. Gjestehuset vi bor på gir oss noen lokale kyat i bytte for $ og dermed er vi i gang. Det er like spennende hver gang en kommer til et nytt land.
På gatene i Rangoon er det bilhornene som dominerer. Innpiskerne på byens mange busser roper om kapp der de henger ut av en av dørene på bussen. Bussene er allerede overfylte og hender, bein og hoder tyter ut av enhver åpning i bussen. I tillegg er det en del mennesker som henger utenpå bussen. På den ene siden er det passasjer- grunnlag for flere busser, mens på den andre siden begynner veikapasiteten å nå et maksimum. Å være passsjer på busser i Rangoon koster den nette sum av 15 øre pr tur.
Forsiktige skritt langs en av hovedgatene. Avslører at ”hello-faktoren” er svært høy og at smilene sitter løst. I tillegg høres saftselgernes røst blant kakkingen av plastkoppene mot aliminiumsfatene som er fylt med forfriskende kald saft. Hver selger har sitt spesielle signal. Videre er det viktig å unngå å trakke i de ferske og blodrøde spyttklysene fra den betelnøttyggende befolkningen. Et stort antall betelnøttutsalg finnes langs hver en vei. Her smøres bladene med en limesaus og fylles med betelnøtter og eventulet annen smakstilsetning før de brettes sammen i passe porsjoner. Det er stort sett menn som tilhører kundegruppen. Et forsøk på forby beteltygging i 1996, lykkes ikke.
Mennene i Burma går kledd i et litt spesielt plagg som heter longyi. Vi observert tilsvarende i Mae Sot i Thailand (like innenfor den burmesiske grensen), men her er det virkelig gjennomført. Longyi er et sammensydd tøystykke som er knyttet rundt hoftene og rekker mennene nesten ned på anklene. Det kan virke litt upraktisk i mine øyne. Kvinnenes utgave er litt mer avansert og en aning forskjellig fasong.
Litt administrativt arbeid er en del av turen, og dagen etter bærer det av sted for å skaffe penger, det vil si den lokale valutaen kyat. Banker finnes det nok av, men ingen av de er til for utlendinger. Svartebørsen er eneste mulighet. Det er rykter om at det skjer noe med bankene om dagen og folk har mange forklaringer på hva som kan ha skjedd. Svartebørshaien som tilslutt får tilslaget på være $200, sier at kursen var 1120 kyat for i dollar forrige uke, men at han bare kan gi oss 970 nå. En 13% forverring av situasjonen på en uke. Vel, det er noe vi må leve med og vil har tilbrakt nok tid med forhandlinger så langt, og høyere kommer vi ikke, ser det ut for. En tur innom ambassaden til Bangladesh for å ordne visum setter oss tilbake ytterligere $22 hver, mens amerikaneren som ville reise i samme retning ble avkrevet $100, og snudde i døra. Bangladesh er et muslimsk land og de har endret policy overfor enkelte nasjoner den siste tiden.
Schwedagon pagodaen er desidert landets viktigste religiøse symbol der den ruver høyt i den nordlige delen av Rangoon. Et imponerende byggverk som gir severdighetene i Bangkok hard konkurranse blant oss tempelentusiaster. Byens mange templer kan nås ved å spasere eller ta lokale transportmidler. Begge måter virker i høyeste grad slankende på kroppen. Vi registrerer at politi og militære i høyeste grad er tilstede i gatebildet. Men 35-38 grader, støv og støy, får oss til å lengte litt ut av storbyen (5 millioner). Burma har til sammen vel 50 millioner mennesker og fleste bor på landet.
Vi skal så langt det er mulig unngå å støtte militærjuntaen, og dermed er tog utelukket. Rangoons mange busselskaper har alle noe med Express knyttet til sitt navn, så dette lover godt. Vi må ut med 45 kroner hver for de 73 milene mellom Rangoon og Inle Lake. Vi åpner med et motorstopp og et par timers reparasjonspause, men etter 21 timer er vi fremme, ganske utslitt. Transportmidler blir ofte brukt til å lese, men med unntak for de første 2 timene var dette umulig. Får med meg at veiene er bygget for hånd, og slik drives det på fortsatt. Langs veiene er det en rekke (spesielt) kvinner og unge (barn) som bærer stein på hodet. Veiene er bare enfelts, og det skaper en del problemer når det er motgående trafikk og spesielt når det i tillegg skal romme hest og kjerre, fotgjengere, syklister Inle Lake ligger på 875 moh og det bor vel 130 000 mennesker i området. Etter et par timer på øyet for å ta igjen noe av nattens manglende søvn, legges det ut på ekspedisjon. Området er bebodd av Intha-folket som trolig kommer fra kystområdet sør i Burma. De er kjent for å være spesielt hardt-arbeidende (ikke ulikt byråkrater i offentlig sektor i Norge) og måten de ror båtene på, er stående med ene foten krøllet rundt åren. Videre er de håndverkere i alle fasonger. En dag med båt på innsjøen avdekker et godt utviklet samfunn der folk lever i mer eller mindre gyngende omgivelser. Her er det produksjon og salg av alt slags metaller, tekstiler, leire og tre. Dette er for det lokale markedet, selv om noe er rettet inn mot den økende mengden av turister.
Innsjøen er vel 22 km lang og 11 km bred og er krydret med templer og pagodaer over det hele. I land på Jumping Cat Monestry kan vi skue hvordan munkene har trent noen katter til å hoppe gjennom en ring, som på et sirkus. En av munkene er en godt voksen figur og har tydelige arr etter voldshandlinger. Litt utenfor tempelet er det ingen hører hva han sier. Hans interesse for kamera, skyldes at han var fotograf før han ble munk i 1988. Dette året er sammenfallende med folkeopprøret for demokrati i Burma, som førte til militærjuntaens massakre på vel 3 000 mennesker i Rangoon. Om dette har sammenheng vites ikke, men sammenhengen er påfallende. ”Folk uten utdanning blir militære, folk uten hjerne havner i politiet, mens de uten hell blir munker”, sier munken.” ”Har dere lagt merke til hvor mange munker det er i Burma?”
Bogyoke Aung San heter nasjonalhelten her i Burma. Han er opphavet til både burmesernes uavhengighet (fra Britene) og vinneren av Nobels fredspris i 1991, Aung San Suu Kyi. Aung San levde ikke lenge nok til oppleve selve frigjøringen, da han ble drept sommeren 1947 bare 32 år gammel. Det spekuleres i om en general ved navn Ne Win faktisk bestilte mordet. Hele historien førte landet inn i interne konflikter og elendighet. Det Aung San klarte å bygge opp av tillit for at alle landets minoriteter skulle kunne leve sammen i demokratiske omgivelser, ble revet i filler i løpet av kort tid.
I 1962 kom Ne Win til makten igjen og annonserte at burmeserne skulle marsjere mot sosialisme på den ”burmesiske måten”. Siden den gang har dette bare gått en vei: Med stø hånd –rett i grøfta. Ne Win trakk seg i 1988 etter at burmeserne skrek etter demokrati (med påfølgende massakre beordret av genrealen). Da ble det opprettet et råd som skulle styre landet. Smak på dette navnet: State Law and Order Restoration Council (SLORC).
Aung San Suu Kyi og medlemmer i NLD (National League for Democracy) hadde blitt forfulgt, fengslet, drept, sendt i eksil og ”the Lady” var sendt i husarrest i forkant av valget i 1990. Dette skulle sikre det sittende regimet fortsatt makt. Resultatet av valget ble at NLD og Aung San Suu Kyi fikk 80% av stemmene. Dette kunne ikke generalene akseptere og de sitter på sin høye stol fortsatt- men den militære makten.
Vi er forsiktige med å snakke for mye med burmeserne om situasjonen, i frykt for at de selv får problemer, men de virker uredde når de kan snakke med utlendinger. Alle støtter de Aung San Suu Kyi, men de er oppgitte over at det ikke er mulig å innføre demokrati så lenge det er våpnene som rår. Etter noen dager med sjø, fjell og et upåklagelig klima, er det tilbake til landeveien med motorstopp og risting. En overnatting og en liten fjelltur i Kalaw, en engelsk hillstation, og så bærer det de 23 milene (9 timer) ned i varmegryta igjen. The Road to Mandalay. Dette er kulturhovedstaden fremfor noen i Burma. Den har vært ordinær hovedstad også (før Rangoon). Videre er den omgitt av 4 andre tidligere hovedsteder som kan besøkes innenfor et par dagsturer. Mandalay er som resten av Burma- pepret med templer og munker, bare enda mer. I tillegg har byen et gedigent fort som er verd et besøk.
Vår inneleide sjåfør for en dag, er også frittalende, og hevdet at nå er det 90% som støtter the Lady. Ikke 80%. Det er gamle tall. ”But what can she do? She has no guns.” Vi blir stoppet av og til og noen sedler skifter hender mellom sjåfør og politi. Slik har det vært når vi har tatt andre transportmidler også, og dermed trenger ikke politiet bruke lang tid på å gjennomsøke busser for ulovlige gjenstander. Slikt tar tid og alle taper på det. ”Vet du hva en kaller en politimanns hjelm her i Mynamar?”, spør sjåføren. ”Collectionbox”. Hver gang det blir observert en hvit hjelm med en svart stripe rundt, er burmeserne redde for å bli stoppet for bidra i kolektbøssa. Landet har naturlig nok svært få trafikkforseelser eller andre forseelser som må gjennom den byråkratiske kverna. Neppe et innspill til effektivitet av offentlig sektor hjemme.
De 10% som ikke støtte Suu er direkte ansatt eller får fordeler av den militære regjeringen. Det gjelder mange statsansatte. I flere tilfeller hører vi om postansatte som tar imot bestikkelse for i det hele tatt å levere posten til folk. Etter hvert har ikke folk råd til det og de mister kontakt med familie og venner både i og utenfor landet. Slike ting tar vi for gitt når vi lever i et demokrati, og en kan bli rimelig provosert av å høre om denne undertrykkelsen. Internett er ikke gjort tilgjengelig for folket og juntaen gjør det de kan for å avskjerme folket fra verden utenfor Burma. Kanskje er det derfor folket er folket er så åpen og søkende når de først kommer i kontakt med utlendinger. Men det er ikke uten fare for dem selv.</p> <p class=»style1″>Vi treffer Par Par Lay som sammen med sin bror og søskenbarn holder et par timers show på kveldene i sitt hjem. De er en blandingene av komikere og kulturformidlere, og balanserer en fin linje for ikke å fornærme myndighetene. Og myndighetene følger med og sender sine spioner med jevne mellomrom. Par Par Lay kom ut av fengsel i 2001 etter tilsammen 7 år med straffearbeid, uten å hatt muligheten til å se sin familie på denne tiden. Det skal ikke lønne seg å fleipe med menn i grønne klær. Hvertfall ikke på uavhengighetsdagen i hagen til Aung San Suu Kyi. I denne perioden skifter generalene navn på regjeringsrådet sitt. Nå heter det State Peace and Developement Council (SPDC), etter oppfordring fra et reklamebyrå i Washington. Politikken er den samme.
Tiden går fort her i Burma og vi er klare for å rømme varmen igjen. Et par dager til Pyin U Lwin gjør godt, men tiden tillater ikke så alt for lange opphold nå. Byen er bl a kjent for de beste jordbærene i landet. Det resulterer mye shakes og syltetøy. Vi får med oss litt sykling og fossefall i nærområdet før vi henger bakpå en pick-up med retning Mandalay igjen. Siste rest av sight-seeingen blir gjort før turen går tilbake til middelalderen og templene i Bagan.
Hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg tippet at første møte med middelalderen var bussen som skulle ta oss til Bagan. Alt som het støtdempere og fjæringer var ødelagt i mellomkrigstiden, og det skulle ta 9 timer å humpe seg nedover de 24 milene til Bagan. Det skulle vel ikke være nødvendig å føye til at det var en sammenhengende strekning med huller fra start til mål. Heldigvis var det opptil flere stopp underveis for å helle vann på en konstant overopphetet motor.
Bagan sees best på sykkel. Det er bare 2 217 buddistiske monument i den arkeologiske sonen, og vi må gjøre et utvalg. De fleste er bygget på 1000-1200 tallet. Det at det er så mye samlet på en plass er spesielt i seg selv. Vanskelig å beskrive dette området uten bilder, men at dette er på høyde med Angkor Wat i Kambodsja er det liten tvil om. Området ble rammet av jordskjelv i 1975 og oppbyggingen etter dette har pågått konstant etter den tid. Det er også her kvinnene og de yngre som tar de tyngste takene.
Vi finner her et nytt eksempel på hvordan denne fattige befolkningen har blitt behandlet. Generalene ville at området skulle ryddes for bosetting for å tilrettelegge for turisme. En dag i 1988, uten forvarsel, kjørte en bil gjennom området med en utsendt som gjennom en megafon ba alle flytte innen noen dager. Dermed måtte de rive sine hus, og gitt en kompensasjon som tilsvarte en ukes matutgifter for en familie. Dette satt familier i en vanskelig situasjon og New Bagan like ved bærer preg av det.
Vi er på vei sørover igjen. Det er 53 mil til Rangoon. Nå har jeg lært at ordet <u>express</u> i navnene på busselskapene ikke har noe med hurtigheten på bussene å gjøre, så vi er klare for nye eventyr. Fleksibilitet og tålmodighet er gode kvaliteter å ha med seg når man reiser i Burma. Har hørt et par ganger turister klage til burmesere over at det var en humpete busstur, uten at turistene har fått svar tilbake. Faktum er at de aldri har opplevd noe annet og vet ikke hvordan en flat vei oppleves, og de har virkelig blitt hardhudet.
Nok en gang har vi fått bakerste benk. Vanligvis er det ikke meg imot, da jeg ikke har et ekstra ledd i lårhøyde som passer til Asiaternes seteavstander. På bakerste benk kan jeg strekke beina mine litt i midtgangen. Det som var litt kjedelig denne gangen var at disse setene var de eneste som ikke kunne legges bakover. Dermed var det bare å innta 90-grader’n. Og nå virker støtdemper og fjæringer så det holder. Veiene inneholder et ukjent antall humper pr 10 meter og de største klarer til og med å lette meg fra setet. Sjåføren ser ut til å forsøke å sette ny rekord. En natt uten søvn, men ny rekord ble det (hvertfall for oss). 15.5 timer på 53 mil (tilsvarende 34 km/t).
Grunnen til at det er omtrent bare er nattbusser over noe distanse i Burma, er at det er mindre trafikk på de trange veiene. Musikken som fyller våre ører på veien er mye ”Clapton på burmesisk”. Generalene har gitt tillatelse til å spille melodiene, men med burmesisk tekst. Denne bli sensurert slik at det ikke skal komme noe usømmelig vestlig i ørene på burmeserne. Samtidig skaper det arbeidsplasser, både for de som lager tekster og de som skal sensurere. Slik er det med alt skriftlig også. Det er ikke en gang lov å ta navnet Suu i sin munn, og enda mindre sette det på trykk. Vi har forresten sett noe kopiert vestlig musikk som det ser ut som generalene i bryr seg om blir solgt
Tilbake i Rangoon er det tid for restitusjon og visum til Nepal før vi drar til noen dager vestover. Visum til Nepal tar 10 minutter, der kan nesten virke som vi er velkomne der. Å veksle noen dollar nå, gir 870 kyat og folk har trukket ut sine sparepenger for de vet regjeringen pønsker på noe som ikke er til fordel for dem. Hva det er, er det like mange svar på som det er folk med meninger. Men det er lite kyat i omløp, og det merkes på svartebørsen.
På kartet ser dette kort ut, men bruker en klokke så tar det sin tid. Vi er i Kyaiktiyo 17 mil vest for Yangoon for å se på ”the golden rock”. Etter 45 minutter på et lasteplan, er det like langt å gå, er vi fremme. Denne gullforgyldte steinen har det medgått 53 tonn gull i årenes løp og det er et av de tre helligste buddistiske stedene i Burma. En flott tur. </p> <p class=»style1″>Vi drar videre vestover med pick-up. Her blir jeg tildelt en plass på taket og har flott utsikt og nok plass. Kvinner kan ikke sitte på taket av noe transportmidler da det i denne kulturen blir sett på som fornærmende mot menn. Det visstnok noe mer behagelig på taket enn i sardinboksen under. Vi har følelsen av å ha kjørt altfor lagt da vi oppdaget at vi var kommet halvveis…
Etter nok en dag med transport er det stopp i Mawlamyaing. Herfra kommer man ikke så mye lengre sørover. Ingen er villig til å ha med utlendinger i lasten. Ikke engang regjeringsstyrkene kontrollerer området vest for her og mot den Thailandske grensen. Det banditter og militante grupper som regjerer. De kjemper mot regjeringen og andre bander. Finansieringen av våpen skjer gjennom narkotikaproduksjon og –trafikk. Men det kan tyde at regjeringen har samme kilder for finansiering, samt en del andre, så derfor skjer det lite på områdene mot de vestlige deler av landet. Flyktningleirene på den thai-burmesiske grensen var er tydelig tegn på hvordan minoriteter av blitt jaget på flukt lever i et no-mans-land. Narkotilførselen til vesten lar seg ikke stoppe uten et regimeskifte i Burma. Det er hvertfall helt sikkert.
Etter en båt- og en busstur (som overraskende nok tar 15 timer) er vi i Bago. Nå er tempelkvoten fylt og vi returnerer til Rangoon for en siste natt og en siste dag. Denne dagen skal vi prøve å få et møte med the Lady. Vi drar til Inya Lake og finner University Avenue. Her ligger det som er igjen av Rangoon University. Generalene stenge universitetet var fra 1996 til 2000, men har åpnet det igjen et par timers busstur utenfor byen (uten bofasiliteter). På denne måten kan de bedre kontrollere studentene som har en tendens til å få rare ideer om demokrati etc. Studenter vi snakker med sier at det er slitsomt å pendle minst 4 timer hver dag og at det går utover studiene, og da har vel myndighetene oppnådd det de ville.
Aung San Suu Kyi satt i husarrest fra 1989 til 1995 og igjen fra 2000 til 2002. Nå skal hun være fri igjen. Vi har med en hilsen fra hennes venner i Mandalay som vi vil overbringe. Men når vi nærmer oss University Avenue nr 54, blir vi effektivt stoppet av menn i uniform. Jeg lurer på om det er mulig å stikke noen kyat i hendene på denne velvoksne kroppen. På uniformsstørrelsen å dømme ser det ut til å ha hjulpet før, men vi tester i lykken denne gang. Vi har et fly å rekke senere på kvelden. Fra den andre siden av gaten er det like store styrker som kontrollerer huset. Den reelle friheten til Suu er vel så som så, og det ser ut som verden har glemt dette landet. Vi rusler rundt ved Inya Lake.
På den andre siden av innsjøen bodde Ne Win til sin død i desember 2002, 92 år gammel. Det hevdes at han har hatt vært den som har styret landet frem til sin død. Folk har håpet på forandring i kjølvannet av hans bortgang, men så langt er det ikke skjedd noe til det bedre for det burmesiske folket. Undertrykkelsen er påfallende. Det kan virke som om intelligens og fornuft er urettferdig fordelt mellom generaler og folk.
Aldri har jeg sett så mye religion samlet i ett land. Folk er oppgitt over sitt styre, men gjør ingenting med det. De er livredde. De har for mange erfaringer med generalene. Aldri har jeg sett så mange smilende fjes. Aldri har jeg sagt hello så mange ganger eller svart på spørsmålet ”What is your nationality, sir?” Norway, kjenner de, litt mer hviskende, men 1991 og fredsprisen, husker de. Og radiosendingene fra eksil-burmeseren i Oslo vet de om. Men de må gjøre noe med veiene… Selv Laos virker som en autostrada i sammenligning.
BIMAN venter på å ta oss videre til Dhaka i Bangladesh. Vi har holdt løftet om å ikke legge igjen penger til juntaen, og da har dette vært et besøk som har vært noe av det mest spesielle så langt. Vi er virkelig glad vi ikke fulgte Aung San Suu Kyi’s oppfordring og fikk lære dette folket å kjenne – hvertfall litt.