Amazonas for denne gang og er på vei til São Luís i staten Maranhão. Etter en natt og 13 timer på buss er vi framme ved busstasjonen i São Luís. I likhet med andre bussterminaler i Brasil, er den plassert langt utenfor sentrum av byen. Denne ligger en mil utenfor byen og det tar ytterligere en time å komme seg inn til sentrum med den lokale bussen. I tillegg klarer vi å gå av alt for tidlig og får oss mer trim enn sightseeing med ryggsekkene våre i 35 grader. Vårt førstevalget av bosted er stengt på grunn av oppussing, så det blir andrevalget. Pousada Vitoria har naturlig nok skjønt dette og satt pris på sine tjenester i tråd med manglende tilbud. Pousada er den portugisiske betegnelse på et overnattingssted. Vi må ta en liten pust i bakken etter de siste 15 timers bussreise.

São Luís er en by med en million innbyggere og ligger strengt tatt på en øy, men med broforbindelser som kan gi inntrykk av noe annet. Brosteinsgatene og byggeskikken fra kolonitiden danner en svært så hyggelig ramme for oppholdet i byen. Likevel er det en del bygninger som har sett bedre dager og restaureringen går sakte. São Luís var den eneste byen i dagens Brasil som ble grunnlagt av franskmennene – i 1612. Ved bruk av urinnvånere prøvde franskmennene å utvide sitt herredømme østover mot Amazonas, men måtte gi tapt mot portugiserne et par år senere. Etter en kort hollandsk okkupasjon ble det gradvis etablert en betydningsfull havn for utførsel av sukker og bomull. På 1800-tallet var São Luís en av de mest velstående byene i Brasil, takket være billig arbeidskraft i form av slaver fra Afrika. I dag kommer dette til uttrykk ved at det er den byen med tredje høyeste andel av brasiliansk-afrikansk befolkning.

Vi rusler rundt i gamlebyen, som har status som UNESCO verdensarvsted, og tar inn inntrykkene fra arkitekturen og hverdagslivet for øvrig. Mange av bygningene er dekket av fliser fra Portugal (og andre europeiske land). Dette var en teknikk som ble brukt for å beskytte og bevare bygningene med tanke på høye temperaturer og høy luftfuktighet. Påfølgende dag er det en times båtreise over til byen Alcantara. Det blir en litt forsinket avgang fordi vi venter på høyvann nok til at båten skal komme ut fra havna. Når vi endelig kommer av gårde er det et par mindre grunnstøtinger på sandbanken ved innløpet til havna. Alcantara ble bygget av slaver på 1600-tallet, og var tilholdsstedet for statens rike plantasjeeiere. I dag er det en rolig by som ligger på et høydedrag, og som har flotte og velbevarte bygninger og upåklagelig utsikt. En interessant ting er at det er etablert en rakettutskytningsbase like i nærheten. Kontrastene er i høyeste grad til stede når en kombinerer en pen og søvnig by med raketter.

Neste dag har vi meldt oss på en tur til nasjonalparken Lencois Maranhenses. Det er avreise klokken halv seks og turen opp til Barreirinhas ved inngangen til nasjonalparken skal ta fire timer. Siden det er nasjonaldag i Brasil, skal alle ut av byen samtidig. Det er nesten ikke trafikk imot, så dette er dagen for forbikjøringer. Det ser til tider ut som to kjørefelt i samme retning, men så snart det kommer en bil i mot blir det fullt kaos og alle skal inn i høyre felt. Samlet sett går alt mye senere, men for de mest offensive er dette tidsbesparende. Skit i Norge, leve Toten! Når det gjelder nasjonaldagen, så er ikke brasilianerne så veldig nasjonalistiske av seg. Det er ikke akkurat 17. mai – stemning, men litt marsjering er det – anført av de militære. Ved ankomsten til Barreirinhas, legger vi merke til et fenomen som er gjenkjennelig fra hjemlandet. Det står et par menn og spar det hvite pulveret fra veien og opp på noen skavler ved siden av. Det er ikke nattens snøfall som skal ryddes bort, men det er sanden, som har blåst og delvis sperret veien, som skal fjernes. Selv om det er noe asfalt på noen hovedveier, er infrastrukturen bygget på sandgrunnen.

Det er nasjonaldagen som har lokket så mange brasilianske turister til å besøke nasjonalparken. Vi er i en gruppe på vel ti stykker fra flere hjørner av Brasil. Deriblant Leo som er fra Sao Paulo. Han har besøkt Norge flere ganger, første gang som 11-åring i forbindelse med en leir for en speiderlignende organisasjon. Han snakker perfekt engelsk og gir oss mulighet for å kommunisere med lokale igjen. Første tur er med en lastebillignende farkost som tar oss gjennom de løse sandveiene til sanddynene,en liten fergetur og en halvtimes kjøring unna. Her kommer vi til et område hvor det er ørkenlandskap dannet av fin, hvit sand, bare avbrutt med en håndfull laguner som til sammen danner perfekte omgivelser. Vi rusler rundt i noen timer, nyter de forskjellige formasjonene på sanddynene og tar et bad når det blir for varmt. Litt fisk er det også i vannet og vi får brukt medbrakt snorkelutstyr.

På dag to er det båttur og båten frakter oss de 27 kilometerne ut til Atlanterhavet. På veien utover er det flere stopp og vi blir forklart om livet til de som bor og har bodd i nasjonalparken. Leo er villig oversetter og vi får med oss mer enn vi har fortjent med utgangspunktet i våre svake kunnskaper i portugisisk. Det blir en dose til med sanddyner, laguner og flotte naturopplevelser før vi returnerer til Barreirinhas og venter på transporten tilbake til São Luís. Vi registrerer at folk er aktive langs veien, og det er for det meste fotball det går i, men også litt volleyball. Omgivelsene tilsier barbente utøvere og øvelsene kjenner vi som sandvolleyball og ”sandfotball”. Turen tilbake går raskere og en flott solnedgang avslutter sightseeingen langs veien.

Vårt neste mål er nasjonalparken Capivara i staten Piaui. De få kilometerne ut til busstasjonen i São Luís tar en evighet med lokalbussen, og vi får kjøpt billetter til Teresina to minutter før avgang. Etter åtte og en halv time er vi framme ved en av Brasils varmeste plasser. Her blir vi møtt av 38 grader i det mørket senker seg. Det er absolutt vindstille og ventetiden de tre timene til nattbussens avgang er varme nok. Nattbuss er en slitsom øvelse, hvert fall når den ikke har tilpasset sete, fotskammel og setet foran til min kropp. I tillegg har brasilianerne fått for seg at de ikke skal ha politi på veiene, men i stedet satser på skarpe fartsdempere i tettbygde strøk. Da er det fritt fram mellom fartsdemperne og stadige harde oppbremsinger. Ikke nok flyt til å få en god natts søvn. I tillegg er vi framme i byen Sao Raimundo Nonato litt over klokken fem på morgenen. Slitsomt!

Vi har planer om å se nasjonalparken denne dagen og returnere til Teresina på en ny nattbuss. En tur inn til byen og vi kommer i kontakt med en hotellansatt som prøver å snakke forståelig portugisisk. Det resulterer i at  vi får arrangert en tur med en guide som kan noen engelske gloser. Når klokken er ni, har vi fått oss frokost på hotellet og er på vei inn i nasjonalparken. Nasjonalparken som står på UNESCO liste over verdensarvsteder, har over 30 000 malerier/tegninger, som for det meste er 3 000 til 12 000 år gamle. Dette skal visstnok være verden største konsentrasjon i sitt slag. Det er 800 arkeologisk ”utgravinger”, men vi nøyer oss med 10-12. Guiden vår forklarer at mens tegninger i Europa fra samme epoke handlet om to ting: krig og jakt, så var de innfødte i Brasil langt mer utviklet. Det kan en se på de temaene som er tegnet på veggene. Det handler om sex, akrobatikk, dans, dyr og jakt. Det er utrolig klare gjengivelser som har tålt 12 000 år med vær og vind. Vi er imponerte og trøtte etter en full dags omvisning i varme omgivelser. Planene om å returnere med nattbuss de ti timene tilbake til varmen i Teresina, blir skrinlagt, i det vi får tilbud om et utmerket rom til en fornuftig pris på hotellet vi arrangerte turen fra.

I løpet av kvelden har retningen på turen endret seg fra nordover til østover. Etter en frokost er vi på vei til busstasjonen og første stopp er Petrolina vel seks timer unna. På veien blir vi stoppet av et dusin tungt bevæpnede politifolk. Mennene ble kommandert ut av bussen og stilt opp med beina spredt og hendene mot bussen. Deretter var det kroppsvisitasjon. En smule kjønnsdiskriminerende, men her er alt i orden og vi er på veien igjen minutter senere. I Petrolina må vi gjøre noen undersøkelser og vi ender opp med billetter til Recife i staten Pernambuco. Natal var byen som ble valgt bort. Så er det ti timer på nattbuss igjen, før vi ankommer en busstasjon langt utenfor Recife. Heldigvis er det en metro inn til byen. Vi har lest oss litt opp på området og har gjort en liten justering i målsettingen. Vi tar bussen fra sentrum av Recife til Olinda, som ikke ligger så mange kilometerne nord for Recife.

Å ta bussen i Recife er visstnok forbundet med mer risiko enn å ta buss andre steder i Brasil, kan vi lese i vår reiseguide. En ikke uvanlig metode å rane folk på, er at en person sørger for at sjåføren kjører som vanlig, mens en annen går bakover i bussen og samler inn verdiene fra passasjerene. Det hevdes at dette skjer relativt ofte, og det er ikke fritt for at vi skuer framover og vurderer påstigende passasjerer. Vel, vi kommer oss uskadd til Olinda. Det er vel og bra at guidebøkene advarer mot farer, men det kan av og til virke litt overdrevet og gjøre mange reisende litt mer paranoide enn det som er nødvendig. Videre kan vi lese at det er flere drap per innbygger i denne staten enn i noen annen stat i Brasil. Staten har i underkant 9 millioner innbyggere og statistikken for 2009 viste at 4 500 måtte bøte med livet. For ordens skyld måtte jeg sjekke med SSB sine nettsider og fant ut at i Norge var det 32 drap i 2009. Når en korrigerer for at Norge har litt over halve befolkningen i forhold til Pernambuco, så kan en kanskje konkludere med at vi lever i relativt trygge omgivelser i Norge. Vi for vår del, får bare ta de forhåndsreglene som vi kan gjøre noe med. Olinda er en by på 300 000 innbyggere. Vi har tatt inn på en pousada i gamlebyen, hvor det ikke bor så mange mennesker. Olinda ligger på en trekledd åskam og har mange flotte hus fra kolonitiden. I tillegg er det et titalls kirker, noen som er i god stand og noen som er under restaurering. Byen har også status som et av UNESCOs verdensarvsteder. I disse rolige omgivelsene har det etablert seg et kunstnermiljø som har sine produkter på utstilling på egnede steder. Ingen masing om kjøp og flott utsikt over Atlanterhavet gjør det til et behagelig opphold i Olinda. Vi får også tid til et dagsbesøk i Recife. Byen med halvannen million innbyggere er først og fremst preget av å være det kommersielle sentrumet i staten, men det er også en gamleby som er verd et besøkt. Bussturene går som de skal og vi er klare for nye mål den påfølgende dagen. 

Da har turen kommet til Penedo, som er en liten by ved Sao Fransiscoelven. Det tok to dager å komme seg hit. Det har sammenheng med at når en sover for lenge og tar seg for god tid med frokost, så kommer en sent av gårde og når ikke siste buss videre fra Maceio. Da blir det til gjengjeld overnatting ved en busstasjon langt utenfor allfarvei. Endelig framme i Penedo, er det å sjekke ut et par overnattingssteder. Det blir Hotel Colonial, som er en gammel ærverdig bygning med store rom og høyt under taket. Tar vi med at gulvet gynger på vårt rom når naboen går i sitt rom, så er det meste sagt om mulighetene for å føle kolonitiden på kroppen den dag i dag. Penedo er også en UNESCO by som har fargerike hus fra kolonitiden og en rekke kirker i barokkstil. Den første kvelden, ved solnedgang, ble byen i løpet av ett minutt, invadert med millionvis av små fluer. Uten å vite helt hva dette var, rømte vi innendørs. Ut i fra de lokales avmålte reaksjoner, var det nok grunn til å anta at vi kan ha overreagert. Nesten like ille som nattbuss er det å stå opp klokken fem for å komme seg med en buss klokken seks. Vi er på vei til Salvador som er ti timer unna.

Salvador, med 3 millioner innbyggere, er hovedstaden i staten Bahia. Det er den byen med nest høyst populasjon av brasilianere med afrikansk opprinnelse, og det preger i høyeste grad det musikalske engasjementet. Midt på femtenhundretallet markerte portugiserne seg ved å erklære Salvador hovedstad i kronkolonien Brasil. I kjølvannet av dette fulgte etablering av plantasjer for råvarer som sukker(roer) og tobakk, og til dette ble det innført slaver, først fra de innfødte i Brasil og dernest fra Afrika. I de tre hundre årene som fulgte, ble det innført 3,6 millioner slaver fra Afrika, og etterfølgerne er å finne i dagen Salvador. Mengden gjorde at slavene med afrikansk opprinnelse var i stand til å ivareta mye av sin identitet og kultur. Nedturen for Salvador startet på 1800-tallet da sukkerprisene falt på verdensmarkedet. Industrialiseringen noen tiår senere bidro til en liten bedring i økonomien, men det var først rundt andre verdenskrig at økonomien tok seg opp igjen. Da ble det oppdaget olje. I dag er Salvador en viktig havn med eksport av soya, frukt, kakao, olje og sukkerroer. I motsetning til den sukkerroeproduksjonen som var på 1500-tallet, er dagens produksjon knyttet til biodrivstoff.

Etter en måned i Brasil, har vi observert at kvinnene i menns øye er attraktive når de, etter europeisk målestokk, har noen kilo for mye. Og da skal det i tillegg vises fram. Det skal være tettsittende bukser, shorts eller tights, og en topp som er liten nok til at magen er godt synlig. Moten for menn er fotballdrakter fra ett av de brasilianske lagene i øverste divisjon. Disse selges så å si på hvert gatehjørne. Vi har ikke sett noen offisiell supporterbutikk, noe som ikke ville overlevd i en verden med stort sett bare kopiprodukter. En annen stor virksomhet vi har lagt merke til, er det store salget av piratkopierte CD’er og DVD’er. De selges unna for noen kronestykker per plate og det er ikke en sjel som bidrar til å stoppe dette.

Det er søndag og vi bor i gamlebyen, midt i sentrum av de mange severdighetene i byen. Selvsagt står byen på UNESCOs listen over verdensarven. Det er blant annet de mange kirkene og deres historier som er bakgrunnen for denne statusen. Så opplever vi det sjeldne fenomenet at alle kirkene er stengt på søndager. Det er god stemning i byen og vi går ikke mange meterne før vi hører nye toner og er vitne til dansebevegelser. De mange kunstutstillingene og galleriene gir også uttrykk for at kunstneriske talenter har trukket til Salvador. Selvsagt er det tilrettelagt for turistene, men det er ikke vanskelig å få øye på de lokale, som har sine egne vannhull og spisesteder. Stemningen etter mørket frambrudd er høy og isenesatt av de lokale innbyggerne. I tillegg vant byens fotballag Bahia i dag, og da er det trommer og synging når tilskuerne kom fra stadion. For mitt vedkommende hadde jeg tenkt meg på kampen og hadde sjekket på en engelsk nettside at den startet klokken åtte. Det gjorde den også – engelsk tid. Lokal tid startet den fire og jeg sparte meg bryderiet med å finne stadion og kostnaden for billetten.

Når det er mandag er kirkene åpen igjen, og nå er det på tide å studere hva som finnes inne i dem. Vår erfaring er at det er mange plasser på kloden hvor de religiøse ikonene blir trukket fram som høydepunktene på de plassene en besøker. Jeg sier av og til at jeg tror jeg har hvert i flere forskjellige kirker enn de fleste prester i den norske kirke, men jeg skal selvsagt ikke skryte på meg at jeg har tilbrakt mer tid i kirkene enn dem. En ting som er interessant nesten uansett hvor en kommer, er at folk som bruker gudshusene er stolte av dem. Vi kan selvsagt sammenligne og vurdere det ene som penere enn det andre, men det gir ikke mening for de som er knyttet til dem. I Salvador er kirkene enestående. Likevel er det med en viss bismak vi ser disse flotte byggverkene. De er som det meste av annen infrastruktur bygget av slaver som ikke fikk anledning til å dyrke sin egen religion. Når vi kom inn i Sao Francisco-kirken ble jeg for en gangs skyld (nesten) målløs av beundring av de storslåtte utsmykningene. Her kan vi se bevis for at slavene hadde tatt sin lille hevn ved å tillegge utskjæringen av englene noen attributter som virket støtende på de religiøse. Det ble ikke oppdaget med det første og er i dag en liten morsomhet.

Vi er på jakt etter et etterlengtet avbrekk fra bussreisene. Et tips og et nettsøk skulle sette oss på sporet av billige flybilletter videre sørover i Brasil. Neste stopp er Belo Horizonte 1 355 kilometer unna. Prisene etter skatter og tillegg er i følge nettet lavere enn en bussbillett, og da er det ikke tvil. Vi legger inn alle personalia, kortnummer, osv. Det eneste (og siste feltet) vi ikke får fylt ut er ”identifikasjonsnummeret”. Det lærte vi var tilsvarende et fødselsnummer. Det viser seg at ryktene vi har hørt så langt, stemmer. Det diskrimineres mellom brasilianske og utenlandske passasjerer i Brasil. Etter en halv dag med søking på nett, spørring av forståsegpåere og besøk på reisebyrå, sitter vi på bussen til Belo Horizonte i staten Minas Gerais i den sørlige delen av Brasil.