Fra det chilenske Patagonia går turen over til argentinsk Patagonia. På den chilenske grensestasjonen er det åtte skranker, men kun én for vår kategori. Når bussen tømmes for nærmere 50 personer, er det én som må jobbe og sju som kan se på. Ikke akkurat effektivt, når informasjonen i passene i tillegg skal registreres manuelt. På den argentinske siden er det tre luker, men bare en for oss og ting tar like lang tid. Etter et par timer til på de forblåste viddene i Patagonia, har vi endelig nådd El Calafate. Dette er en stor turistdestinasjon i Argentina og det er anbefalt å reservere rom på forhånd. Det har vi gjort og havner litt utenfor det som er sentrum i byen.

Grunnen til at El Calafate har blitt en stor turistdestinasjon, er dens nærhet til isbreen Perito Moreno som ligger i nasjonalparken Los Glaciares. Allerede neste dag har vi booket tur til nasjonalparken. Hvis en ikke har egen bil, er det bare å delta på turoperatørens premisser. Etter et par timer i buss, har vi kommet fram til isbreen. I glasiologiens grunn kurs har vi lært at det er forskjellige måter å kategorisere og rangere isbreer på. 

I denne sammenhengen nøyer jeg meg med å si at Perito Moreno er blant verdens største isbreer. Isbreen strekker seg 39 kilometer innover mellom fjellene. Ved enden av isbreen er den sju kilometer bred og på det høyeste opp mot 60 meter høy. Etter å ha sett isbreen fra litt avstand, er det klart for å ta den litt nærmere i øyensyn. Dette er en plass som i aller høyeste grad er besøkt av turister, og derfor er alt meget godt tilrettelagt med tilhørende høye priser.

Den første aktiviteten er med en katamaran som er fylt med turister. Vi får et lite cruise på innsjøen Lago Argentina i nærheten av munningen av isbreen. Det er et mektig syn. Vi får også med oss at noen biter av isbreen faller ut i innsjøen.  Etter nesten en time er turen over og vi blir fraktet i busser så langt veien går. Fra dette stedet får vi utsyn over breen fra andre vinkler. Hele området er tilrettelagt med et nettverk av gangveier og utsiktspunkter. Været er svært skiftende og vi vandrer rundt noen timer og venter på den store bølgen av isbreens kalvinger. Det er vanskelig å få fanget en kalving på kameraet, men alt i alt hadde vi bra vær og hvertfall minner av mindre isfjell som brekker av breen. Hele tiden hører vi at det knaker i isbreen etter hvert som den presser seg nedover mot innsjøen, i gjennomsnitt en meter per dag. En mektig naturoppl

Neste dag har vi funnet en hyggelig plass like ved busstasjonen og vi flytter dit. På Hospedaje Flores del Sur er betjeningen svært så hyggelige og imøtekommende. Her treffer vi også et par tyske damer som begge er lærere. Det vil si at den ene er lærer i den tyske skolen i Santiago, mens den andre er pensjonert som følge av gode tyske pensjonsordninger. Hennes beste investering i livet var at hun tok med seg sønnen på reiser allerede som ettåring. På flyturen til Egypt for 25 år siden fikk han sitte i cocpit og resten av turen i Egypt ble gutten plassert i ryggsekk mens foreldrene syklet. I dag er gutten 26 år, flyger i Lufthansa og sørger for at foreldrene har gratis billetter over hele verden.

El Calafate er en by på 15 000 innbyggere. Det kan virke som om mesteparten av byen er sysselsatt i turistindustrien. Hovedgaten har ikke annet enn butikker og servicetilbud til de reisende, og nå når det er ferie og høysesong er det nok av folk som er villig til å legge igjen penger. Etter å ha gått hovedgaten et par ganger er det på tide å få litt oversikt over byen. Det blir en liten tur opp på åsene bak byen. Det er hvertfall noen ting som begynner å bli forutsigbart her i Patagonia. Den helt særegne, enkle byggeskikken og det uforutsigbare været. For egen del synes jeg at det faktum at det blåser er ganske forutsigbart, men hvor vinden kommer fra og hvilken styrke den har er en annen sak. Dagen er slett ikke så verst og vi har over 20 grader i luften. Folk snakker om at dette er den flotteste dagen på aldri så lenge.

Vi har planer om en tur til El Chaltén en tretimers busstur fra El Calafate. Dette fjellområdet utmerker seg for muligheten for fjellturer og utsikt mot Fitz Roy, som er ansett for å kanskje være det flotteste fjellet i Patagonia. Glem det, sa en fransk jente som bodde på samme sted som oss. Hun fortalte at det ikke var grunn til å ha forhåpninger om å få se fjellet i det hele tatt. I løpet av de ti dagene hun hadde oppholdt seg i El Chaltén og nasjonalparken (Los Glaciares), hadde det bare vært godt nok vær til å se fjellet en halv time – til sammen. Jaja, været kan vi ikke få gjort så mye med, og dette er den tiden vi befinner oss i Patagonia, men vi forbereder oss på det verste.

De tyske lærerne har kjørt i bil fra Santiago og nå har vi fått skyss med dem de 225 kilometrene til Argentinas yngste by, El Chaltén. Bilturen blir langt mer flesibel når vi kan stoppe på flere plasser underveis for å ta bilder. Ved ankomsten til El Chaltén er det 22 grader og nesten vindstille. Vi hadde vanskelig for å forestille oss den skuffede, franske jentens opplevelser fra et par dager tidligere. El Chaltén er et lite tettsted med 600 innbyggere. Bakgrunnen for etableringen av tettstedet i 1985, var uenighet mellom Chile og Argentina om hvem som hadde hevd på området. Argentinerne var mest kreative og bosatte noen hundre mennesker her, og siden har det vært liten diskusjon. I dag er byen et yndet sted for turister, ikke minst backpackere. Noen hevder også at dette skal være det stedet på kloden som har det mest ustabile været.

Vi rusler gjennom byen og i retning Torre-innsjøen. Det er en god del mennesker i løypene på denne flotte dagen. Det tar ikke mer enn tre timer før vi er framme på campingen. I den nordlige delen av nasjonalparken Los Glaciares (på Argentina-siden), er inngang og alle campingplassene gratis. Etter at teltet har kommet opp, finner vi en liten plass på høyden bak campingplassen for å lage middag; suppe med pasta, for den som lurte. Ikke så aller verst å nyte et måltid med utsikten mot Cerro Torre (3 128 meter over havet) og Grande-isbreen. Dagen etter går vi en times tid opp til et bedre utsiktspunkt. Nå er det litt mer overskyet, men greit nok. Når vi returnerer og skal pakke sammen teltet, får vi øye på Nigel og Sally fra Antarctic Dream. Det var de som forlovet seg på Spigot Point på den antarktiske halvøya. De har gått i motsatte retningen av oss. Etter El Chaltén skal de reise nordover i Argentina og krysse grensen til Chile til fots. Dette er en rute vi også har vurdert, men har kommet til at vi dropper de argentinske steppene til fordel for chilenske fjorder. Hyggelig gjensyn ble det og en skal aldri si aldri om vi ikke møtes igjen senere.

Vi går de vel fire timene over til Poincenot campingen. På ettermiddagen blir været litt dårligere og vi får en liten regnbyge før vi får slått opp teltet inne mellom trærne på campingen. Etter en litt kjølig natt var det klart for en tur til Fitz Roy. Etter som formiddagen skred framover, ble været bedre og det ble en svett øvelse å komme seg opp til Laguna de los Tres. Da vi kom fram, ble været tilnærmet perfekt. Her får vi skuet det mektige Fitz Roy på 3 405 meter over havet fra flere vinkler. Ikke rart at turistnæringen bruker disse bildene til å markedsføre Argentina på. I dette været kan vi tilbringe hele dagen her, men det har vi ikke tid til. Vi har en buss vi skal nå i byen og da er det bare å legge i vei på returen. Vi plukker med oss teltet fra campingen og går de tre timene tilbake til El Chaltén. En strålende tur i et strålende vær. Vi har allerede kjøpt bussbilletter siden det er såpass mange turister på veiene. Vi vil unngå å bli forsinket til den litt lengre transportetappen som venter oss. På slettene tar vinden godt tak i bussen, men det er først når vi ser noen stakkars syklister at vi skjønner hvor sterk vinden er. Med fullastede sykler blir de kastet fra veikanten og midt inn på veien, bare reddet av en rask unnamanøver fra bussjåføren. 

Først er det tilbake til El Calafate og en god natts søvn på Hospedaje Flores del Sur. Morgenen etter er vi i besittelse av bussbilletter tilbake til Puerto Natales i Chile. Etter å ha stanget oss gjennom to grenseposter har vi kommet til den delen av reisen som skal ta oss fra Patagonia og nordover i Chile.